SOS Rasisme ble etablert av Antirasistisk Senter og var i mange år deres medlemsorganisasjon. Den gang var det få medlemmer og det kastet ikke mye av seg. Men så ble SOS Rasisme overtatt av kommunister og gled ut Antirasistisk Senters kontroll. Da eksploderte medlemsantallet og SOS Rasisme ble Europas største antirasistisk organisasjon med nær 50 000 medlemmer. De var Norges tredje største ungdomsorganisasjon, større enn fotball og speideren.
Dette var i rasismeindustriens gullalder, og alle som åpnet munnen ble demonisert. Antirasistisk Senter var akademikere i bransjen og brukte innestemme, mens SOS Rasisme kastet stein. Men sammen var de krutt. ARS visste godt at SOS Rasisme bedrev på kanten av loven, men det var ikke deres problem, de fant lønnsomhet av å ha to stemmer – en grov og en mild.
Men så ble SOS Rasisme tatt for svindel. SOS Rasisme dro inn over 10 millioner i året på medlemmer som ikke fantes.
Antirasistisk Senter har økonomiske problemer og leverer blodrøde tall, de har ikke egne inntekter og overlever utelukkende på offentlig tilskudd. De var tvunget til å enten bruke øksa på utgiftene eller øke inntektene. Strategisk ventet de til rettssaken mot SOS Rasisme begynte, før de etablerte en konkurrerende organisasjon Ungdom mot rasisme.
Forretningsfilosofien var en breddeorganisasjon med en stor medlemsmasse. Men med mangel på elementær økonomisk forståelse valgte de Mina Adampour til leder. Hun er, for å si det mildt, ingen pengemaskin eller nitid revisor. Hun befinner seg så langt på yttersiden at hun ser alt med politiske briller. Uansett emne så ender hun opp med å kritisere FrP. Ungdom mot rasisme fikk kroken på døra før snøen kom.
Men ARS sine økonomiske problemer forverret seg, i 2016 falt inntektene til under 12 millioner og utgiftene steg til over 14 millioner, underskuddet ble på 2,3 millioner. Med en nær konkurs i ryggen så de ingen annen utvei enn å prøve igjen. Da forsøkte de igjen med et nytt navn: Landsforeningen mot rasisme. Men ironisk nok, som en dårlig parodi, med samme leder, den inkluderende Mina Adampour.
På lista er det flere kjente navn, blant annet Kohinoor Nordberg, hun som fikk sin karriere etter Ambulansesaken i Sofienbergparken. Da media presenterte fake news. Ali sto oppreist da ambulansen vurderte han som rusa. Men media bruke et bilde som var tatt etter at ambulansen hadde kjørt, da lå han på bakken. Det ble heller ikke sparket en ball i nærheten av ungen, slik vi fikk vite igjennom media. En i Alis følge hadde lånt en ball og ville ikke gi den igjen, det endte med at Ali ble slått.
Neste som er å finne på lista er multikulturens strateg Thomas Hylland Eriksen, han som vil dekonstruere majoriteten, men bor selv på blendahvite Ullevål Hageby. Det er nok kun av praktiske årsaker, slik som kort vei til NRK. En som kanskje ikke er så kjent er Nora Warholm Essahli, en utbryter fra Tjen Folket og SOS Rasisme. Nå skribent for Radikal portal. Og rødreven Ingvar Kolbjørnsen, også Radikal portal. Samt gründeren Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk Senter.
Med et slikt team så må en si at bredden er godt representert og gjenspeiler et tverrsnitt av befolkningen. Med en stall av realister, stemmer som har rasjonelle betraktinger om multikultur. Slike som kan resonnere seg frem til forholdet årsak-virkning, samt forsøke å luke på begge sider av gjerdet – rasisme ikke er bare noe nordmenn bedriver!
Det er mye rasjonelt som bør finne sin plass i Antirasistisk Senter, det er ikke bare valg av mannskap, men også økonomi – hvordan er økonomistyringen? Han de kontroll på at utgiftene svarer inntektene? Det virker som om de mer opptatt av å skaffe mer penger enn å holde pluss og minus i balanse.
Landsforeningen mot rasisme har holdt på i snaut to år, men de har ikke 50 000 medlemmer, enda. De har 3000 likes på Facebook, men det er vel noe annet. Antirasistisk senter bør nok heller fokusere på økonomien, balansere utgiftene mot inntektene – om de vil ut av hengemyra. Unngå konkurs slik at jakten på nordmenn kan fortsette. Ikke sant?