Fragmenter av Danmarks historie, 2020-2030 er en ny bok av dansken Lars Hedegaard. I den gir han oss en fremtidsskildring med utgangspunkt der hvor ikke bare Danmark, men som også vi og særlig Sverige nå befinner oss. De siste tiårenes utviklingslinjer trekkes så fremover i tid. Dette viser seg å bli skremmende nærtidsutsikter, realistisk tegnet av en sann autoritet som med et nødskrik selv unnslapp et attentat. Hedegaard ble senere bøtelagt for å ha krenket den innvandrede attentatmannens ære ved å røpe hans navn. Det er den fullstendige galskap, tillatt i toleransens navn.
Men jeg tar litt trøst i Marte Gerhardsens nylige erkjennelse: «Da jeg engasjerte meg politisk i min unge alder, var kampen mot rasisme den viktigste saken for meg, med god grunn. Der var og er et stort problem i vårt samfunn. Men i ettertid er det lett å se at jeg og andre, i iveren etter å bygge bro og skape toleranse, overså hvordan kulturelle og religiøse normer innad i minoritets-miljøene skader og begrenser menneskers mulighet til å leve gode liv.
Med gode hensikter har vi derved, uten å mene det, underkommunisert alvorlige problemer som mange jenter og kvinner møter i vårt samfunn. Det er det slutt på nå.»
La oss håpe det, at sannhetens lys endelig slipper igjennom. Hege Storhaugs bok Men størst av alt er friheten omtaler nettopp de mange innvandrerjenters ufrihet, samt annen islamsk undertrykkelse. Men jeg er redd denne gode forfatteren har vært stigmatisert så lenge av venstresiden, at den finner det for pinlig skjemmende å kunne erkjenne sine feil. Det samme vil gjelde for Human Rights Service (HRS) sin sannferdige opplysningsinnsats gjennom årene, der de har forsøkt å forstå og forklare de utfordringene Norge står overfor. Spesielt når våre myndigheter feiger unna og ikke engang vil erkjenne at problemet eksisterer. Pinlig, også det.
Dessverre er det slik at hele saksfeltet innvandring er omgitt av oseaner av fortielser og løgn. Svenske riksmedia er etter min mening skyldig i regelrett landssvik, og det spørs om ikke det samme kan sies om de norske. En landssvikt, i det minste. Det har gitt ryggesløse politikere dekke for å innføre farlige islamistiske elementer også i den norske virkeligheten.
Noe jeg imidlertid mener Gerhardsen bevisst overdriver, er rasismen i tidligere tider i Norge. Jeg har noen tiårs forsprang på henne, og finner at motforestillinger til fremmede er mest av nyere dato. Heller enn ubegrunnet frykt, skyldes motforestillingene de erfaringer vi har opplevd gjennom det flerkulturelle prosjektet. Et prosjekt som fra 1970-tallet av ble promotert av venstresiden, tidvis med Ap, men tillatt av de borgerlige, bortsett fra Carl I. Hagen og hans parti. Også det med Hagen er en kjensgjerning det må være hardt for mange å måtte innrømme. Igjen er det riksmedia vi mest kan takke for å ha skapt den stygge hetsingen av FrP. Men også et antall politikere – Knut Arild Hareide nevnt, mange glemt – har utmerket seg.
Det underlige er at så mange av kvinnene som har sloss for kvinnesaken har glemt sine muslimske medsøstre helt til nå. De har sloss for respekt og likebehandling for seg selv, men har valgt å se gjennom fingrene når det gjelder den islamske kultur og dens undertrykkende kvinnesyn. At muslimske menn er grovt overrepresentert når det gjelder voldtekter i Norge, skulle ikke bringes frem i lyset. Æresdrap på kvinner har blitt ”familietragedier”, undertrykkelse og frihetstap har blitt ”kultur”.
Jeg skulle ønske at jeg her med rette kunne parafrasere Marte Gerhardsen på at det nå er slutt på dette. Men jeg er slett ikke sikker.