I torsdagens NRK Debatten var temaet æreskultur og sosial kontroll. Som vanlig klarte ikke NRK å forhindre at de sedvanlige bortforklaringene fikk mye tid og plass. Det ble derfor nok en forestilling som ikke forandrer noe som helst, på tross av at Sylvi Listhaug og Shurika Hansen, og glimtvis Hadia Tajik, pekte problemet dit det primært hører hjemme – i de mest fjernkulturelle innvandrermiljøene. Og i Norge er de i all hovedsak islamske.
Innledningsvis i programmet klarte sosialantropolog Unni Wikan å si noe som hun neppe helt står inne for, men som i sin mest generelle form har en kjerne av sannhet ved seg. Hun sa nemlig at æreskultur ikke har noe med islam å gjøre. Wikan pekte på tradisjonelle kulturer, på patriarkatet.
Debatten om sosial kontroll og ære i Norge dreier seg stort sett om jenter og kvinner. Det er de som i hovedsak, men ikke utelukkende, opplever press for å kle seg på en særlig måte, ikke delta på fester, i idrett, eller være med norske venner og ha kjærester før ekteskapet. De fleste synes enige om at innvandrerguttene jevnt over, innen de samme familier, har større frihet til å delta i den norske formen for løssluppenhet og ungdomssex. De kan «rase fra seg».
Men hvorfor tillater ikke mange innvandrerforeldre barna sine å gjøre det som har blitt vanlig i Norge og en del andre vestlige land siden 1960-tallet? Er de bare fiendtlige til norsk kultur, alternativt at de vil barna sine vondt, eller handler de etter eldgamle og, på sett og vis, rasjonelle prinsipper?
Den sosialantropologiske forklaringen
«Sett fra en mannlig synsvinkel er kvinner et knapt gode. Uansett hvor mannsdominert et samfunn er, trenger mennene kvinner for å føre slekten videre. (…) En mann kan få nesten ubegrenset antall barn – om forholdene ligger til rette, kan han få flere om dagen – mens en kvinne, med visse unntak (tvillinger osv.), kan få maksimalt ett barn i året, og i mange samfunn i verden er det vanlig at flere av barna dør før de vokser opp. Fra et biologisk perspektiv er det i denne sammenhengen sagt at sæd er billig, mens egg er dyre.»
Det er Thomas Hylland Eriksen som har skrevet dette, i en mye brukt lærebok på grunnfag i sosialantropologi (Små steder, store spørsmål, s 113). Han fortsetter på følgende vis: «Dette kan være en generell forklaring på den utbredte tendensen til at menn forsøker å kontrollere kvinners seksualitet, og at de betrakter slektsgruppens kvinner som en ressurs de ikke vil gi fra seg uten å få andre kvinner tilbake.»
I studiet av menneskelige samfunn av ulike slag, vil alle de førmoderne gjerne se på økonomiske og politiske konsekvenser når kvinner skal «byttes». Man knytter allianser, og om «partene tilfeldigvis liker hverandre, anses det nærmest som en bonus,» skriver Hylland Eriksen. Det er «også vanlig at inngåelse av ekteskap oppfattes som en relasjon mellom grupper, og ikke mellom individer.»
Thomas Hylland Eriksen er mye hånet som en utopist blant mange innvandringskritikere, men hans lærebok skrevet i 1992, som denne studenten hadde stor nytte av, inneholder mange interessante og realistiske betraktninger av en rent vitenskapelig karakter. «Vårt samfunns ideologi om at ekteskap skal være bygd på ren kjærlig, uaktet blant annet klasseforskjeller, er et særsyn,» skriver han. «Hos for eksempel masaiene, det berømte gjeterfolket i Øst-Afrika, regnes det som en ulempe om den romantiske kjærligheten mellom ektefellene er for påtrengende. Der kan ekteskapet tolkes primært som et forretningsforetak hvor hensikten er å avle gode arvinger og få kvegflokken til å vokse, og forelskelse (med påfølgende sjalusi og opprivende personlige konflikter) kan lett forpurre forretningsstrategier. Fra masaikvinnenes side oppleves ekteskapet ofte som et nødvendig onde.»
Vår mange tusen år lange forhistorie har vært levd under slike overlevelsesstrategier. Det er også det som har formet de fleste kulturer helt opp til det 21. århundret og dermed dagens verdier. Menn har aldri satt pris på at deres egne koner er tilbøyelige til å ha sex med en rekke andre menn. De mennene som i fortiden eventuelt ikke brydde seg om det, ville trolig brukt ressurser på å passe på og oppdra andre menns genetiske avkom. De ville simpelthen reprodusert seg i mindre grad, slik at det er de genetisk sett «sjalu» mennene som dominerer den dag i dag. På de tradisjonelle ekteskapsmarkedene ville dermed også «løse jenter» oppnå dårligere pris i nettopp den byttehandel som ekteskapsmarkedene var.
Verdikollisjon
Denne «biologiske realiteten» i de tradisjonelle kulturene og verdiene er også det som kolliderer med den norske og vestlige distanseringen fra disse kollektive, «strategiske» aspektene av ungdomstiden og ekteskapsinngåelsene. Selv så sent som på 1960-tallet i Norge var det forbundet med stor skam at en jente ble gravid før ekteskapet. Mange måtte inngå hasteekteskap etter hete sommerkvelder i halmen. Det skjedde deretter en verdirevolusjon, og resultatet er at norske jenter nå kan ha mange titalls seksualpartnere før de gifter seg uten at det forringer deres «verdi» for norske gutter. Men i global og historisk målestokk, er det altså også som Hylland Eriksen bemerker, «et særsyn».
Unni Wikan har altså rett i at islam ikke er unik som en kulturtradisjon i å sette regler for kvinners seksualitet. Men det er nok mer sannsynlig at islam likevel må sies å kunne spille en særlig rolle i dagens debatter om æreskultur og sosial kontroll fordi det er den eneste kulturelle tradisjonen som klarer å stå opp mot og mobilisere sine egne tilhengere mot de progressive vestlige verdiene som har tatt form på seksualitetens og ekteskapsmarkedets område. Friere seksualitet er en av modernitetens generelle trekk, og som på det meste annet, stritter islam imot også der.
Det er derfor ikke tilfeldig at vi i dagens Norge forbinder kyskhet, ære, kvinneundertrykking og sosial kontroll med islam. Det er hos de som identifiserer seg med islam at det tradisjonelle patriarkatet, og synet på kvinnen som en «vare» og eiendel i hendene på menn, er mest tydelig (fortsatt). Og at islam har noe med islam å gjøre, vil nok selv Unni Wikan være enig i.