Søndag 23. oktober var jeg med på mitt siste styremøte i Senter for sekulær integrering (SSI). Der ble det bestemt ved formell avsteming at styremedlemmer ikke har lov til å publisere gjennom noen utvalgte kanaler (HRS, Document og Resett). Forbudet var ubegrenset. Vi kunne f.eks. heller ikke publisere noe under eget navn (altså for egen regning). Et samlet styre måtte være enig dersom det skulle gjøres untak i en enkeltsak.
Videre ble det også bestemt at styremedlemmer ikke har lov til å være offentlig uenige med hverandre. Dette var ikke begrenset til saker som formelt var behandlet av styret. Var vi uenig i en hvilken som helst sak under SSI sitt interessefelt, hadde vi ikke lov til å offentlig flagge vår mening.
Jeg var den eneste som stemte imot. (For ordens skyld: to av styremedlemmene var ikke tilstede, og derfor skal ikke alle de gjenværende styremedlemmene automatisk ansvarliggjøres for vedtaket.)
Jeg anser dette vedtaket prinsipielt som en reell og ubegrunnet innskrenkning i styremedlemmenes ytringsfrihet. Dette er ikke noe jeg verken kan eller vil forsvare. Disse endringene er så fundamentale at jeg følte meg som en fremmed i organisasjonen jeg var med på å stifte for litt over ett år siden. Det er grunnen til at jeg rett etter styremøtet meldte meg ut av både styret og organisasjonen.
Dagen etter publiserte jeg selv et innlegg i nettopp Resett, delvis for å demonstrere at det ikke er galt i seg selv, og delvis i solidaritet med Shurika Hansen som har fått veldig mye hets for å publisere noen svært gode og opplysende innlegg i Resett om sosial kontroll.
I sitt forsvar av dette vedtaket peker styrets leder (Shahram Shaygani) bl.a. på at de nevnte 3 mediene skaper avstand og bidrar til mistenkeliggjøring og polarisering.
For meg reiser bannlysningen av disse tre mediene og begrensningen av styremedlemmenes muligheten til å si sin mening noen viktige spørsmål:
- Når styret tar et såpass drastisk steg og tar sterk avstand fra tre (til tider de mest delte) norske mediene, hvorfor er det nettopp disse tre, og bare disse tre som erklæres uønsket? Hvorfor er ikke nettsteder som vepsen.no og radikalportal.no også på fy-listen?
- Hva var i det hele tatt grunnen for dette vedtaket, all den tid ingen i styret har publisert noe på de nevnte sidene de siste 12 månedene?
- Vil ikke en slik offentlig kunngjøring fra styret i seg selv virke polariserende? Bidrar det ikke til økt avstand og bygging av murer mellom mennesker med forskjellige meninger?
- Vil ikke dette senke takhøyden og redusere meningsmangfoldet og i verste fall medføre ekkokammer-tilstander for SSI selv?
- Når generalforsamlingen enstemmig har vist sin tillit til samtlige styremedlemmer og deres individuelle dømmekraft, har styrets flertall rett til å sette denne tilliten til side og innføre sensur for styrets mindretall? Er det riktig av styrets flertall å tvinge sin vilje på mindretallet med hard hånd?
Nettavisens nyhetsredaktør applauderer også dette standpunktet. Dette er noe jeg ikke er i stand til å forstå. Hvordan kan en som er en forkjemper for meningsmangfold klappe når noen dytter manges meninger ut i mørket? Jeg håper Erik Stephansen får med seg denne utfordringen og utdyper mer: Syns han det er bra hvis flere boikotter de nevnte mediene? Ville vi fått mindre splittelse og polarisering uten HRS, Document og Resett? Er han klar over at det er mange som setter Nettavisen i samme kurv som de nevnte nettstedene?
SSI har nå effektivt skjøvet miljøer med flere hundre tusen lesere fra seg. Shaygani sier i sitt forsvar av vedtaket at han gjerne fortsatt snakker med dem. Men ingen tar en invitasjon til dialog på alvor nå den som inviterer deg samtidig bygger en mur for å stenge deg ute.
Det er fortsatt mange kloke hoder i SSI sitt styre. Jeg håper det gjenværende styret ser det problematiske ved denne avgjørelsen, og at de gjør det som er nødvendig for å rette opp denne store feilen. Ellers vil organisasjonen som også jeg har brukt en del tid og energi på å bygge opp snart havne helt på sidelinja og mister sin unike sjanse til å være en reell brobygger.
Så lenge en kanal ikke bidrar til hat og dehumanisering, anser jeg dem som et gode. Jeg ser på dialog som det beste vektøyet vi har til å løse de store utfordringene vi har i samfunnet i dag, med bl.a. dyp splittelse og polarisering. Jeg tror hver gang en person sier til sin meningsmotstander «Ja, jeg forstår hvorfor du er bekymret!» eller «Jeg er enig i at du har blitt urettferdig behandlet!» eller bare «Ja, jeg ser deg!», vil det bringe oss litt framover. Jeg tror dette, framfor noe annet, dytter mennesker fra ytterpunktene mot sentrum og det moderate. Minst like viktig: Jeg tror hver gang vi møter de som er uenige med oss med ubetinget fordømmelse eller forakt, bidrar vi til ytterligere polarisering, og i verste fall radikalisering.
Vi trenger en motvekt når krenkokratiet har minelagt debatten for å skremme grupper fra å ytre sin mening. Resett er derfor en svært velkomment bidrag til meningsmangfoldet. De gir lyd til stemmer som ellers aldri slipper til. Stemmer vi alle må forholde oss til, høre på, anerkjenne og noen ganger motsi.