Islam er et helhetlig politisk og juridisk system som regulerer alle muslimer liv fra vugge til grav om det ikke blir hindret med makt. Islam former og strukturer hverdagslivet inne i huset og utenfor det. Og gjennom dette systemet dannes en felles muslimsk identitet. Lojaliteten er ikke knyttet til etnisitet, geografi, språk, yrke eller klan, men bare til islam. Det er en sterk identitet.
Blir en muslim krenket et sted i verden, blir man krenket selv langt borte. Islam er et fellesskap, en umma. Straffereaksjonene mot apostater og konvertitter er sterk. Frafall fra den muslimske enheten har historiske blitt sammenlignet med høyforræderi. Verden deles inn i dar al -islam – «islams hus» – og dar al-harb – «krigens hus» – territorium mot muslimer, mot Allah.
Ved å tre ut av det muslimske fellesskapet – ummaen -, svekkes enheten og samholdet mellom alle som bekjenner seg til islam. At man går ut fra dar-al-islam betyr at man går inn i dar-el harb. Islam skaper en «flokk» av alle muslimer, et felleskap. Dette hindrer integrering i de samfunnene som muslimer flytter til.
Kontroll med kvinnene er også helt sentralt. Kvinnene er en felles ære for den muslimske enheten. De skal ikke giftes bort til ikke-muslimer. Fra ni-års alderen er de kvinne nok til å vekke begjær hos en mann uansett aldersforskjellen. I grunn de blir barn i hele livet uten mulighet til å vokse. Aldri kan de være myndige uansett alder eller utdanning.
Det er viktig å få kontroll over befolkningen i den islamske enheten. Den kontrollen begynner i hjemmet og i det daglige livet. Kontroll over mødre er kontroll over samfunnet. Denne kontrollen skjer ved bruk av sverdets makt eller prekenens makt. Fordi det er kvinner som føder barna og oppdrar barna.
«Den befolkningsgruppen som sitter med den beste fødselsraten, og som lykkes med å videreformidle sine verdier, vinner – så enkelt er det,» har Michel Houellebecq sagt.
Tenk etter
Vi ser at islam er på fremgang i mange land. Iran hadde vært gjennom sekularisering i hundre år, og hadde en moderne grunnlov basert på den franske. 1979 ble alt over natten forandre til islamsk stat, med Sharia som grunnlov. Og hijab ble obligatorisk.
Irak under Sadam Hussein opplevde en periode sekularisme, med likestilling for kvinner og et moderne samfunn. I kjølvannet av kaoset i 2003 tok islam over og kvinnenes situasjoner ble forverret. Hijab og svart heldekkende chador er nå tilbake i deler av Irak.
Libya: Under Muhammad Gadafi ble landet modernisert, hijab ble borte og kvinner var i alle yrker og til og med i militæret. Hvordan er det nå? Islam på plass og uniformen er der.
Tunisia: Under Burqiba regime ble hijab forbud og kvinner var likestilt som menn. Nå er hijabforbudet borte og situasjonen for kvinner er verre i de små byene spesielt.
Afghanistan: Under Mohammad Zaher Sjah og den sovjetiske okkupasjonen var det sekularisme og begynnende kvinnefrihet. Så kom Taliban.
Tyrkia: En sterk sekulær stat ble bygget under Kemal Atatürk. Med forbudt mot hijab og barnebruder. Hvordan er det nå? Folks frihet går tilbake og islam krever stadig mer plass.
Hva med Europa?
Nå har det kommet millioner av muslimer til Europa. De føder flest barn, og er de som er flinkest til å videreformidle og kreve plass for sine verdier. Hva skjer hvis de får politisk makt gjennom et demokratisk valg? Når et muslimsk parti vinner valget i et av disse landene, blir det fortsatt demokratisk og sekulært?
Er det mulig at bjørnen vil våkne også her? Er det bare en ren hypotese? Er de som advarer paranoide alarmister? Min mor pleide å so at man «aldri skal la en slange vokse i ditt jakkeerme». Men Europa har festet slangen i sitt.
Vi har opplevd den sovende bjørnen i mange land, og jeg har personlig erfart hvordan han våkner og hva som skjer da.
Min erfaring er at de islamske lærde uansett om de har sjiia eller sunni bakgrunn drømmer om en kalifatstat og stortiden under Muhammad og like etter ham. De har hatt makten over samfunnet i ulike land i over tusen år.
Men vanlige muslimer tenker hverken på kalifat eller hva dette innebærer. De følger islam etter fatwaer fra de islamske lærde, Ayatollaher og imamer. Den iranske befolkning var muslimer, men vi var ikke klare over faren fra islam. Vi hadde ikke tenkt på bigami, eller hijab, barnebrud eller steining. Islam var for oss omtrent som kristendom er i vestlige land. Etter 1979 har vi forstått at islam er en politisk ideologi som når den får makten sletter individet totalt. For å nå makten må islam først og fremst kontrollere familien, den minste enheten i det stor islamske enhet. Og de kan kontrollere familien gjennom å kontrollere kvinner. De føder og de oppdrar.
Hvorfor ser vi ikke hvor farlig bjørnen er? Hvorfor ser vi bare bamsen, men ikke de skarpe tennene? Jeg er redd for bjørnen fordi jeg er her i Norge, og hver natt drømmer jeg om mitt land, Iran før 1979.