Oslo 20171108. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) og utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) (bak) svarer på spørsmål fra pressen om returer til Afghanistan i Stortinget onsdag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Det var interessant å følge NRK Debatten om tilbakesendelsen av 18-årige afghanere torsdag i forrige uke. Debatten er normalt det mest obsternasig naive programmet på hele NRK, og slik sett et interessant fenomen i seg selv.

NRK hadde hentet en sympatisk ung afghaner i studio, og på slutten lot de en uttransportert 11-åring fra Kabul snakke på flytende norsk om sitt savn av Norge. Slik sett gjorde NRK det de kunne for å bringe innvandringsregulerende hensyn i moralsk vanry. Å ta en 11-åring inn mot slutten av programmet for deretter å rette kameraet mot Listhaug, var drøyt selv til NRK å være. Tross alt dreide debatten seg primært om uttransportering av unge menn på 18 år.

Men Sylvi Listhaug klarer å holde hodet kaldt og sitt blide åsyn intakt, selv under de mest ufine triks fra mediene, og det syntes nesten som om NRK hadde innsett på forhånd at det ikke kom til å virke. Underveis i sendingen var det liten selvtillit å spore hos både SVs Karin Andersen og programleder Solheim fra NRK. De virket resignerte. Sylvi Listhaug forsvarer en restriktiv linje på mesterlig vis. Og med Ap i praksis på Listhaugs side, er det liksom klart at slaget er tapt.

Veiskillet

Det har skjedd noe med norsk opinion rundt innvandrings- og asylpolitikken de siste par årene. En av årsakene ligger i det enorme antallet som kom opp gjennom Europa sommeren og høsten 2015. Mange begynte å forstå hvilket migrasjonspotensiale som faktisk var der ute i verden, og at vår egen individuelle hjertevarme og empati ikke kan være styrende for politikken på et strategisk, og konkret, nivå.

Det har også blitt større fokus på islam de siste årene. En rekke terroraksjoner siden 2014 og europeiske fremmedkrigere til IS har tydeliggjort at integreringen ikke går så bra. Å påpeke at islam er et langsiktig problem i Europa, har nesten blitt som å slå inn en åpen dør. Det finnes fortsatt de som benekter det, men de blir færre for hver dag som går.

Politikerne i de mest innvandringsliberale land, som Sverige og Tyskland, fikk seg en lærepenge om egen befolknings tålegrense som de nok ikke vil glemme med det første. Europa stengte i praksis grensene i 2016 gjennom en avtale med Tyrkia.  Men selv uten den avtalen, var Makedonia klar til å stenge sin grense mot Hellas. Ungarn satte dominoen i gang. Det kommer fortsatt titallstusen migranter over Middelhavet til Italia, men selv der har EU iverksatt en mindre imøtekommende politikk.

I Norge har myndighetene i enda større grad strammet inn. Uten altfor mye offentliggjøring og selvskryt har den blåblå regjeringen iverksatt en av Vest-Europas mest restriktive asylpraksiser og et pågående program for uttransporteringer. Antall asylsøknader til Norge har falt som en stein, fra 30.000 i 2015 til om lag 3000 i år. Det totale antallet har ikke vært så lavt siden 1990-tallet.

Noen vil innvende at familiegjenforeninger fortsatt viser høye tall på om lag 12-15.000 personer i året. Men her må man huske at disse tallene viser etterslep fra tidligere år. Det er stort sett mennesker som i årene før har fått asylopphold som deretter søker familiegjenforening. Med lavere antall som får innvilget asyl, vil tallene for familiegjenforening også gå ned.

Politisk kontroll

Globalisering, fri flyt av mennesker, migrasjon og masseinnvandring ble i årevis fremstilt som uunngåelig, nærmest skjebnebestemt. Det var aldri oppe til demokratisk debatt, man henviste til internasjonale konvensjoner og «historiens gang». På den måten ble innvandring og asyl nærmest plassert utenfor politikkens sfære og over i et slags filosofisk og metafysisk univers. Det var nesten så vi trodde at «gudene» styrte demografiske spørsmål og nasjonens eksistensielle fremtid.

Men nå vokser så smått viljen og troen på at selv dette spørsmålet kan komme under demokratisk kontroll. Den demografiske utviklingen fremover kan (faktisk) styres politisk, noe Frp nå har demonstrert. Den kulturelle, verdimessige og politiske fremtiden for Norge er ikke skjebnebestemt av internasjonale konvensjoner og forhold helt utenfor nasjonal kontroll, slik noen har villet ha det til.

Demografiske scenarioer

Denne de facto nasjonale selvbestemmelsesretten er også viktig å huske når vi tolker fremskrevne tall fra SSB. Byråets mellomalternativ for befolkningsutvikling, det de anser mest sannsynlig gitt de politiske signaler hittil, innebærer en nettoinnvandring på ca. 26.000 personer hvert år frem til 2100. Da ender befolkningen over 8 millioner. I så fall vil etniske nordmenn falle under 50 % av den totale befolkningen i Norge. SSB skriver at «en økende andel av innvandrerne forventes å komme fra land utenfor EØS-området, i første rekke fra Afrika og Asia.»

Men det «sannsynlige» kan påvirkes av politikk. For hvis derimot det SSB kaller «0-scenarioet» skjer – altså tilnærmet null ny innvandring heretter – vil Norge være langt mer gjenkjennelig som en kontinuitet av det vi historisk har vært. Med null innvandring heretter vil befolkningen i Norge begynne å synke om noen tiår og knapt ligge over 4 millioner i 2100. Etterkommere etter allerede ankomne migranter vil utgjøre en betydelig andel, kanskje 25-30 %, men en majoritet vil likevel være etniske nordmenn. Og det prosentvise forholdet mellom ulike befolkningssegmenter vil ha stor betydning i ethvert demokrati, noe vi får håpe at Norge fortsatt er om 80 år.

Avgjørende år

Så hvordan vil vi ha det? Skal Norge bevares gjenkjennelig som en kulturell og demografisk enhet basert på en nokså homogen majoritet? Eller vil vi la kommende generasjoner forsøke å finne en politisk stabilitet basert på en god blanding av etniske og religiøse grupper fra hele verden, og hvor ingen har majoritet? Vi kan i så fall reise til Balkan, eller Syria, Libanon, Irak, Nord-Irland og Catalonia for å lære av deres erfaring. Med våre unike egenskaper her nord, finner vi kanskje en løsning på problemene med heterogenitet innen en og samme stat som ingen har tenkt på før.

Akkurat den fremtiden avgjør vi faktisk selv. Den debatten vi har i disse dager og år, og det «avtrykk» den etterlater seg, vil ha historiske følger. Dersom Frps politikk fortsetter å ha stilltiende støtte hos Høyre, mens Sp og Ap holder orden i egne rekker og kjører en realistisk kurs, vil det ha satt seg en aksept for en restriktiv og ansvarlig politikk som gjør at en gjenkomst av den «hjertevarme naivitet» som strømmet ut av den gamle venstresidens uskyldsdager, neppe finner sted.

For dette er i stor grad et generasjonsspørsmål. I Ap er det nå den «gamle garde» som gjør opprør mot dagens mer restriktive linje. Dette er mennesker som trodde på en utopi om det flerkulturelle harmoni. De har investert for mye og har for mye ansvar for dagens problemer til at vi kan forvente at de aksepterer at de tok feil. De tror gode intensjoner er nok.

Generasjonsskiller

I de yngre generasjonene er det også mye idealisme og naivitet, men den er mer påført fra sosialiseringen de fikk fra den eldre generasjonen enn den egentlig har oppstått i deres eget bryst. 68-generasjonen indoktrinerte seg selv, mens dagens generasjoner er indoktrinert av den formynderstaten som 68rne skapte. Trolig vil man dermed lettere støte disse illusjonene fra seg, om bare realitetene begynner å bli presentert. De yngre under 45 år har også i større grad opplevd flerkulturen på kroppen og har erfart dens problematiske sider. Deres naivitet har derfor en noe mer overflatisk og «påført» karakter.

Krampetrekninger

De siste årene har mange steiner vært vendt i innvandringsdebatten. Det har blitt fokus på økonomiske kostnader, lavere sosial tillit, parallellsamfunn, vold, sosial kontroll, terrorisme, og «svenske tilstander». Alt dette har begynt å kverne i hodene på folk. Virkeligheten har begynt å trenge gjennom der det tidligere var et filter av utopisk ideologi. Den velgermobilisering for en fortsatt borgerlig regjering som skjedde de siste ukene av valgkampen, var et slikt tegn. Stadig flere forstår at de valgene som nå fattes, har effekter for all fremtid.

Jeg mener ikke å si at den politiske kampen for en mer realistisk asyl- og innvandringspolitikk allerede er over og i havn. Det er mye investert i det gamle paradigmet. Ikke minst er hele skole- og sosialiseringssystemet uforberedt på de endringene som skjer. Men likevel, realismen har moment, og det klarte ikke engang NRK Debatten denne gangen helt å fordekke.

Den innvandringspolitiske koalisjon

Og nettopp denne stemningsendringen er det viktig å erkjenne. For det er ikke nødvendigvis slik som en del på borgerlig siden tenker, at de uansett mister makten om fire år, for «slik er det bare». Fordi ingen sitter lenger enn åtte år. Og da åpnes grensene igjen. En slik «rullering» av regjeringsblokkene var rimelig forutsigbart så lenge politikken ikke var eksistensiell, men når den blir det, slår en annen mekanisme inn. Da søker folk heller trygghet og stabilitet.

Som NTB kunne melde var innvandring det viktigste spørsmålet for velgerne denne gang. Det kan også være den kalkylen som gjør seg gjeldende i Arbeiderpartiet nå i etterkant. I valgene fremover må de legge seg så nær Frp som mulig i innvandringsspørsmålene for ikke å bli bare et middelsstort parti blant etniske nordmenn, og som må hanke innvandrerstemmer for å krabbe over 20 %. I Sp er det fortsatt bondevettet som rår, de er så rotnorske som noen.

Frp, H, Ap og Sp står nå for en historisk unik innstramning i asylpolitikken, og de har til sammen over 75 % av stemmene i Norge. Det er en uangripelig majoritet. Og så lenge Frp ikke viker fra den linjen de nå fører, men stiller innstramning som et absolutt krav, er det grunn til å tro at de tre andre med litt kremt og kvaler følger på. For uskylden over utsiktene til det multikulturelle samfunn kommer aldri mer tilbake. Massemigrasjonen i 2015 – og den politiske ideologien islams økte synlighet, krav og derfor tilpasningsvansker – har sørget for det.

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]