People look out from atop Primrose Hill as the sun sets over London November 16, 2003. Many Londoners were out enjoying the crisp but sunny weather as daylight hours shorten with the approach of winter. REUTERS/Kevin Lamarque

Resett rapporterte tidligere i uken en sak fra Frankrike hvor «hvite» var blitt ekskludert fra et møte om rasisme. Parlamentsmedlemmet Danièle Obono forsvarte utestengelsen med at man trenger «å snakke med noen man stoler på.» Underforstått vil «fargede» snakke annerledes i samvær med hvite enn de vil gjøre når de bare er sammen med andre fargede. Skal man snakke om rasisme, bør altså ikke rasistene (de hvite) være til stede.

Reaksjonene var ikke overraskende sterke på en slik omvendt ekskludering. Mange tar det til inntekt for synet om at hvite mennesker er i ferd med å skvises ut av sitt eget kontinent. Men har Obono likevel et poeng? Hindrer det den frie meningsytring når de man snakker om, er til stede? Svaret er nok ja.

En av de lite erkjente konsekvensene av et mangfoldig samfunn med ulike grupper, verdier, religioner, kulturer og historier er at det vi kan si offentlig – vår reelle ytringsfrihet – snevres stadig mer inn. Ikke bare skyldes det at man ikke «stoler på hverandre», som Obono var inne på, selv om det nok også er tilfellet. Mer utbredt er det at man legger bånd på seg for ikke å støte, krenke og fornærme noen.

Hvem av oss her i Norge er det for eksempel som ikke føler et (ekstra) ubehag om vi snakker kritisk om islam hvis vi ser at det er muslimer i rommet? Det finnes nok noen som trives i rollen som provokatør, men de er etter min mening temmelig få. De fleste etniske nordmenn som kritiserer islam, gjør det fordi de føler at de må gjøre det. Man bryter et sosialt tabu – som alltid er smertefullt både for andre og en selv. Men noen av oss gjør det likevel, av politisk nødvendighet for å redde helt sentrale verdier og fremtidig trygghet og stabilitet.

Anstendighetens pålegg

Offentligheten er et sosialt rom, og i sosiale rom tar man helt naturlig hensyn til de som lytter og kan tenkes å lytte. Et annet ord for det er anstendighet. Men i overgangen fra et mer homogent samfunn til et mer heterogent samfunn, vil de båndene man legger på seg selv variere fra person til person. Og samtidig vil de selvpålagte båndene oppfattes av mange som en begrensing i deres reelle ytringsfrihet.

I alle deler av det norske samfunn kjenner vi på disse endringene i overgangen fra et etnisk nokså homogent til et flerkulturelt samfunn. For eksempel i de politiske partiene setter en helt ny dynamikk inn når andelen innvandrere i partiorganisasjonen øker. Friheten til å snakke om problemer ved innvandring begrenses stadig mer. Ikke bare kan velgerne bli støtt, men også ens egne partimedlemmer, de som nominerer til storting og kommunestyrer. I utenrikspolitikken må man også ta slike hensyn fordi innvandrerne er naturlig mer opptatt av sine egne hjemland.

Skulle vi følge parlamentsmedlemmet Obonos logikk, burde muslimer dermed bli ekskludert fra debatter om islam – fordi man ikke kunne «stole på dem», eller altså at ikke-muslimer ikke ville være tilstrekkelig fri til å snakke om islam i muslimers påsyn.

På arbeidsplasser rundt om kring skjer den samme innsnevringen av samtaletema. Det er mitt stalltips at på de arbeidsplasser hvor det jobber noen med hijab, er det praktisk talt ingen hijabdebatter i lunsjrommet – i det minste ikke når noen med hijab er tilstede.

De fleste nordmenn er altfor høflige til å si det de mener i påsyn av noen som kan bli støtt. Vi snakker pent om kvinner når de er til stede, og vi snakker pent om de tykke, de deprimerte etc. etc. når noen av de respektive kan tenkes å høre. Vi sier fine ting om Sverige til svenskene, om Tyrkia til tyrkerne og kanskje til og med om Trump til noen som går med Trump-caps. Og når det finnes alle slike kuriøse grupper i en og samme offentlighet, ender vi opp uten å kunne si noe vettugt og substansielt i det hele tatt. Men heldigvis kan vi snakke om været.

Trykkoker

Men til slutt kan det sprekke. For folk slutter ikke å tenke sitt om andre selv om de ikke kan si det høyt. Professor Øyvind Østerud skrev i sin tid at der «splittelsen er for dyp og kulturforskjellene for store, vil statsinstitusjoner og spilleregler enten gå i oppløsning gjennom indre strid, eller de må holdes oppe gjennom autoritær tvang. I stater uten nasjonal solidaritet står derfor valget mellom anarki og diktatur.»

I overgangen fra et nasjonalt homogent fellesskap til et kulturelt mangfold med ulike identitetsgrupper side ved side, vil Norge og andre vesteuropeiske land møte dette dilemmaet som Østerud peker på. Diktatur er tilstanden hvor konflikter og antipati mellom innbyggerne tvinges i kne. I anarkiet uttrykker folk sin misnøye og forakt rett i ansiktet på «den andre».

For å bevare husfreden i et stadig mer mangfoldig samfunn, vil en naturlig respons være «autoritær tvang» for å dempe uttrykk som kan føre til ytterligere splittelse. I Europa har allerede dette utviklet seg i form av lovgiving mot «hatprat», men ikke minst i sosialiseringspraksiser i skolen og selvpålagte begrensinger i hva som dekkes og hvordan ulike forhold omtales i mediene. «Politisk korrekt» er et begrep som til dels peker på dette fenomenet.

Liberalismen undergraver seg selv

Så hva er konklusjonen? Dessverre er den noe de liberale i liten grad har tenkt på når de har omfavnet innvandring og det «mulitikulturelle samfunn». Det liberale samfunn med frihet til ytringer og handlinger vil de facto undergraves av det mangfoldet innvandringsliberalismens politikk logisk fører til – i det minste så lenge man ikke oppnår assimilasjon. I et samfunn med mangfoldige identitetsgrupper vil ytringsfriheten snevres inn fordi mennesket har sosial kompetanse nok til å ta hensyn til dem rundt seg. I det minste dersom dette samfunnet verdsetter stabilitet.

I det multikulturelle samfunn undertrykkes enten uenigheten og de ulike perspektivene og verdiene folk har, eller så eskalere de gjensidige fornærmelsene inntil man, i verste fall, ender i anarki. De forrige generasjonene i Europa «glemte» at liberalismens frihet hviler på en felles kulturell og identitetsbasert plattform – i vårt tilfelle (var det) en nasjon. Der denne felles plattformen ikke eksisterer, har også liberalismen dårlige kår.

Denne innsikten ligger for øvrig i ordtaket: «Like barn leker best.» Som er noe de fleste tross alt erfarer gjennom livet. Bare så synd denne innsikten unnslapp oss i Norge fra 1970-tallet og frem til i dag.

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]