I Flagdum ligger det en nydelig langkirke i tre. Kirken har 318 sitteplasser og det holder. Særlig kristne er ikke Flagdingene. Kirken er kun full til jul og hvis kirken byr på noe ekstraordinært.
Denne søndagen byr kirken på konsert. Det er ikke hvem som helst som kommer heller. Det er selveste Dole Saus, Anita Skogrand og Store-Bjørn Hansen.
Flagdingene rev bort billettene allerede i oktober og noen billetter har blitt solgt på svartebørsen.
Leiulf fikk fatt i to billetter og valgte å ta med seg Florentina siden Reiulf hadde skaffet seg billetter selv.
Da Leiulf våknet var han ganske så fyllesjuk. Han måtte ta to Paralgin og ved lunsjtider fikk han i seg litt havregrøt.
«Jeg skal aldri mer smake en dråpe alkohol!»
Leiulf stønnet og tok seg til pannen.
Advokat Ravn kom innom og tok seg en kopp kaffe.
«Du ser slett ikke frisk ut. Klarer du å komme på konserten i ettermiddag?» Ravn så bekymret på Leiulf.
«Jeg kommer meg, men jeg skal, fanken tute meg, aldri mer drikke alkohol!»
«Nei, akkurat», gliste Ravn.
Ravn tok med seg julekula og forsvant.
«Gjelden min synker for hver dag», sa Leiulf og kjente lettelse. Han gikk i dusjen.
Etter dusjen følte han seg mye bedre. Han kastet et kjapt blikk på klokka. Nå var det ikke mer tid enn han trengte. Barbersakene ble funnet frem.
Kirken var nesten fullsatt da Leiulf og Florentina ankom konserten.
«Gud, dette er så spennende,» hvinte Florentina. Hun var blodfan av Skogrand, men hadde aldri vært på konsert med henne før. Leiulf likte Dole Saus, begge likte Store-Bjørn.
Mens de ventet på at konserten skulle begynne fikk Leiulf øye på ei kjent rød kule langt oppe i kirkens juletre. Den måtte han få fatt i. Leiulf stirret stivt på kula mens han tenkte på hvilke muligheter han hadde for å få fatt i den røde kula.
«Kom til pappa», hvisket han lavt.
«Hva sa du?» Florentina kikket forvirret på Leiulf.
«Jeg? Jeg sa ingenting,» svarte Leiulf og så på Florentina med et uskyldig blikk.
Lysene dempet seg og artistene kom gående stille ut. Florentina kløp Leiulf i siden.
Leiulf smilte. Dette var tydeligvis stort for Florentina.
Så festet han blikket på julekula igjen. Han kunne vel spørre presten? Givergleden var stor blant Herrens tjenere og Herren trengte ikke kula?
Leiulf regnet med at det ordnet seg så han slappet av og nøt konserten.
Etter konserten kom kirketjeneren bort til Leiulf og Florentina og spurte om de ville hilse på artistene. Florentina hvinte. Hun ville hilse på artistene. Leiulf som hadde fått øye på presten ville heller snakke noen ord med presten. Florentina fulgte med kirketjeneren.
Leiulf banet seg vei gjennom folkemengden og trakk presten til side.
«Min gode mann, jeg fikk øye på en stor, rød julekule oppe i treet,» Leiulf pekte, «Den minner meg sånn om min barndoms jul på gården. Det skulle vel ikke være mulig å få byttet den med en annen kule?» Leiulf hadde smiskestemme.
«Kom etter jul, så får du den kulen,» svarte presten hjertelig og klappet Leiulf på skulderen.
«Men, men, altså, jeg ville ha likt å ha denne kulen i hjemmet mitt denne jula,» pep Leiulf.
«Kommer ikke på tale! Treet er pyntet og slik det står vil det stå i hele jula». Presten var hyggelig i tonen, men myndig.
«Hvorfor det?» Leiulf kjente irritasjonen vokse frem.
«Fordi jeg har bestemt det slik,» smilte presten, nikket og gikk bort til Torgal Bredseil som sto i en klynge med ingeniører.
«Forbannede tulling», freste Leiulf lavt. De skulle bli to om den julekula.
Neste stop var restauranten Blue Moon.
Blue Moon lå i toppetasjen på Skistar Grand Hotell, det nyeste hotellet i fjellet. Utsikten var enorm fra panoramavinduene på restauranten.
Leiulf hadde invitert med seg ni gjester. Det skulle spises på kommunens regning, så Leiulf var virkelig i det sjenerøse hjørnet i kveld.
Gjestene bestilte aperitiffer over en lav sko, Leiulf var beskjeden på egne vegne og bestilte seg bare isvann.
«Jeg har blitt avholds,» forklarte han i en spøkefull tone.
Maten kom på bordet. Maten smakte greit, men prisene på maten var adskillig høyere enn kvaliteten. Leiulf var sjeleglad for at han ikke betalte gildet av egen lomme. Hadde han gjort det, så hadde det blitt bråk!
Rett over midnatt fulgte han Florentina hjem og så skyndet han seg hjem slik at han fikk skiftet klær.
Leiulf sto utenfor kirken og klødde seg i hodet. Kirken var låst, noe som forbauset Leiulf.
«Man skulle jo tro at Herrens hus var åpent døgnet rundt,» surmulte Leiulf. Hvordan skulle han komme seg inn nå?
Han gikk til baksiden av kirken og tok i dørhåndtaket. Sannelig skled døra opp. Leiulf kikket seg rundt, så smatt han inn.
Det var mørkt i rommet, men Leiulf fant et stearinlys og fyrstikker og fikk tent lyset. Med et tent lys fikk han bedre oversikt.
Inne i selve kirken sto juletreet og lyste opp.
Leiulf tok med seg en stol og klatret opp på den. Kanskje han rakk opp til julekula? Nei, det gjorde han ikke. Han hentet enda en stol og en skammel han fant fremfor alteret. Skammelen lempet han opp på stolene og klatret forsiktig opp. Da han sto på skammelen rakk han opp. Han hektet julekula av grana og klatret ned.
«Der har jeg deg lille kuleklump», sa Leiulf, kysset kula og puttet den ned i den lille tasken han hadde tatt med seg.
Så trakk han Finlandshetta ned over ansiktet. En svak ule-lyd fylte kirken, Leiulf snudde seg og så rett på et spøkelse.
Leiulf frøs til is et øyeblikk, men så hylte han. Leiulf hyl døde ut, men så hylte Leiulf igjen.
Så løp han av sted. Han snublet, falt, kom seg på bena igjen og sprintet ut av kirken.
Så redd hadde han aldri vært før.
«Fytti helvete, fytti helvete», stønnet Leiulf og kjente hjertet hans forsøkte å grave seg ut gjennom ribbena.
Da han kom hjem var han så utpumpa at han sjanglet inn i stua og måtte legge seg ned på sofaen.
«Disse kulene kommer til å ta livet av meg», stønnet Leiulf. Han var glad at han overlevde spøkelset.
Nei, fy, dette var det mest skremmende han hadde opplevd.
Var det virkelig et spøkelse Leiulf så? Eller var det noe helt annet?
Vil Leiulf få trøbbel for dette kuletyveriet?
Kommer Leiulf til å bli en avholdsmann?
Følg med!
(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)