Her presenteres noen sentrale temperaturdata for oktober 2017.

Figurene nedenfor er gjengitt etter tillatelse fra professor Ole Humlum, Universitetet på Svalbard (UNIS) og Klimarealistene ved Geir Aaslid.

Først skal det gis noen generelle kommentarer til denne presentasjonen.

Dokumentene i climate4you.com benytter de 10 siste år som referanse, dette er fordi den offisielle WMO normale perioden 1961 – 1990 er påvirket av kuldeperioden 1945 – 1980. Derved vil sammenligning med denne perioden vise seg som «varmere», mens en meningsfull sammenligning er m.a.o. de ti siste år.

Oktober 2017 atmosfæretemperatur sammenlignet med gjennomsnittet for de 10 siste år, se

også utviklingen i sammenligning med presentasjonen «Status for klima-utviklingen i august 2017» og september.

Året 2017 sett under ett så langt er at månedene januar–mars hadde en noe høyere temperatur enn gjennomsnittet siste 10 år, mens månedene april–juli hadde en temperaturnedgang, både i forhold til først på året og i forhold til de siste 10 år. For august–oktober er temperaturen omtrent uforandret i forhold til gjennomsnittet.

Presentasjonen av temperaturutviklingen er basert på summen av ganske forskjellige metoder, blant annet overflatemålinger og satellittmålinger, hvor sistnevnte er den mest pålitelige.  Det har ikke blitt registrert målbar økning av temperaturen siden 1998, som imidlertid viste en plutselig temperaturstigning, påvirket av en sterk El Niño. Det samme skjedde i 2015 – 2016, da igjen med en kortvarig temperaturøkning som resultat.

Går man dypere inn i grafene for temperaturutvikling basert på henholdsvis satellittmålinger og jordbaserte målinger, finner man systematiske forskjeller, ikke bare i sammenligning i nåtid, men også med tidligere verdier. Her skal viktige forhold nevnes;

  • De enkelte jordbaserte måleresultater interpoleres, det vil si at det settes inn beregnede verdier «innimellom» for å oppnå mange nok av dem – dette har elementer av systematisk tillempning for å presentere klimaforandring – hvilket viser seg ved sammenligning med satellitt-data.
  • Sammenligninger av temperaturangivelsene til GISS (Goddard Institute for Space Studies) før og nå. GISS foretar hyppige administrative «justeringer» av temperaturmålinger utført i fortid. Tidligere temperaturmålinger alltid justeres ned, noe som medfører at nåtidige målinger viser stigning. Dette gjør vitenskapelig holdbare etterkontroller umulig. Et bisart eksempel er at temperaturstigningen fra januar 1915 til januar 2000 steg med 0,45 grader C, rapportert i mai 2008, mens i september 2017 hadde økningen på mysteriøst vis økt til 0,69, en økning i forskjellen på over 50%. Dette er ikke naturvitenskap, men korrekte politiske alternative fakta.

I figuren nedenfor vises temperaturforandringene i de forskjellige høyder. Merk at tendensen er forskjellig for de forskjellige høydene. Høyt oppe er det en temperaturnedgang, mens vi ser en viss økning for det laveste laget.

 

 

Utbredelsen av is ved polene er forbausende stabilt, med en viss tilbakegang for Arktis og en liten økning for Antarktis. Dette stemmer overens med temperaturutviklingen, det blitt litt varmere i Arktis og litt kaldere i Antarktis.

Generelt viser alle målemetoder nå en generell stagnasjon i temperaturstigningen, og veien videre ligger åpen for gjetninger og spekulasjoner. Dette gjør utviklingen av solutstrålningen (dvs. summen av utstrålet energi) særlig interessant – det vises her til min artikkel «Solstormer – er ikke som andre stormer». Observerte solflekker er bare 33% av det forventede denne måneden ut fra gjennomsnittet for denne 107. måned i nåværende solsyklus, som startet i desember 2008. Dette er basert på kalkulasjon av observasjoner fra de 23 tidligere solsykluser som vi kjenner tilbake til 1755. Kort fortalt vil denne nedgang i solutstrålningen bidra til synkende global temperatur.

Figuren viser inneværende syklus 24 i rødt, samt gjennomsnitt for alle tidligere observerte sykluser i blått, med syklus nr 5 i sort. Syklus 5 fant sted midt i Dalton-minimumet, i årene 1798-1810. For hver nye solsyklus starter man månedstellingen fra nummer 1, man sammenligner så dette månedsnummeret med samme månedsnummer i alle de tidligere solsyklusene. Den gjennomsnittlige lengden på en solsyklus er 11 år, med variasjon 7 til 14 år. Forrige syklus varte i 12,2 år, og denne syklusen kan bli minst like lang. Figuren viser hvor mye svakere inneværende syklus er i forhold til alle disse. Det er den tredje svakest etter at observasjonene startet i 1755. Utviklingen går dermed i retning av et Dalton-minimum med en svakere sol de neste 15 årene.

 

Referanse:

Solaktiviteten i oktober 2017

 

 

 

 

Bjørn Brevik
En av de første med cand. real. graden, fra Universitetet i Oslo 1973, med hovedfag konsentrert rundt avansert IT, nærmere bestemt basis programvare (system software). Hovedinteresse er å følge med i utvikling av (applikasjoner med funksjonstype) kunstig intelligens, AI, og bidra til øket forståelse av denne utviklingen.

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.