VG var tidlig ute med å hente inn motstemmer til oberstløytnant Harald Høibacks uhørte utspill om at stor kvinneandel vil svekke Forsvarets stridsevne. «Uttalelsen vakte oppsikt, og flere har stilt seg kritiske til påstanden,» skriver VGs journalist Henrik Sande Giæver.
VG har ringt rundt og fått seg anbefalt en passende kandidat for å foreta diskrediteringen av Harald Høiback. Den først utvalgte er Patricia Benedicte Flakstad, som er tidligere vinner av Forsvarets likestillingspris og kommandørkaptein i forsvarsstaben. Hun mener påstanden fra Høiback er «rent tøv».
– Jeg er helt uenig, og det baserer jeg på tilbakemeldinger fra menn og kvinner i Forsvaret. Utifra den kunnskapen jeg har angående fysiske krav, øving og trening før man sendes i operasjoner, kan jeg ikke skjønne at det stemmer, forteller hun til VG.
Og så kommer en vanlig dreining i argumentasjonen. For benektelsen av at det er fysiske forskjeller er simpelthen for vanvittig til at selv norske kjønnsforskere og servile offiserer kan benekte det, så da prøver man heller å underkjenne betydningen av fysikk, og påpeke alle andre egenskaper som også er av betydning.
– Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at det er fysiske forskjeller på kvinner og menn, men det er bare ett element av flere viktige. I en krigssituasjon er det minst like viktig å ha situasjonsforståelse, beslutningsevne, god kommunikasjon og evne til å utnytte kompetansen i laget, sier Flakstad.
«Hun trekker også særlig frem samarbeidsevne som et viktig krav,» skriver VG.
Underforstått i dette ligger det vel da en antakelse om at kvinner er bedre enn menn til nettopp slike ting som situasjonsforståelse, beslutningsevne, god kommunikasjon, samarbeidsevne og utnyttelse av kompetanse. Og det at de er flinkere til det, oppveier at de er svakere fysisk. Men hvor er det belegg for noe slikt?
Og hvis de bare er like gode som menn på disse tingene, vil likevel stridsevnen gå ned som en følge av at man er svakere på en vesentlig variabel som fysikk.
Og hva om kvinner skulle være bedre i «dialog og samarbeidsevne» enn menn. Er det egentlig en fordel i strid? Det er jo en grunn til at alle militære strukturer har hierarki og klare kommandolinjer. Ordrer skal følges, det er ikke tid til endeløs debatt. Reagerer for eksempel menn annerledes på ordrer gitt av andre menn om det er kvinner til stede (som kan observere deres underdanighet)?
Her er det med andre ord en rekke ytterligere egenskaper enn fysisk styrke og utholdenhet som kan tale for det ene kjønns bedre egenskaper fremfor det annet. Og effekten på enhetens funksjonsmåte blir også påvirket av hvor blandet eller homogen den er.
Det handler også om mentalitet. Strid krever det ypperste av oss, hvor instinkter og hormoner styrer atferden. Hvis vi trues, vil intuitivt de fleste menn søke å få sine kvinner og barn i dekning, og deretter konfrontere trusselen. For noen av oss er det innlysende at menn er bedre til krig enn kvinner, for andre blir den sunne fornuften overdøvet av ideologi og ønsketenkning.
I en studie fra US Marine Corps hvor man spesifikt ønsket å måle effekten av blandete militære enheter, viste det seg at rene mannlige enheter gjorde det bedre i 69 % av oppgavene som ble testet. Men ingen av disse tingene graver VG i.
Brigader Eldar Berli legger inn et støt for å stige ytterligere i gradene
Høiback varsler om at Norges forsvarsevne svekkes som en følge av en politisk beslutning om at «kvinner er like flinke som menn». Dette er alvorlig. Så alvorlig at VG henter inn en ytterligere stemme som kan legge død den forsvarspolitiske skandalen Høiback setter fokus på. Mannen for oppgaven er selveste brigadesjef for Brigade Nord, Eldar Berli.
–Synsing uten belegg, kaller Berli det.
Og så gjør VG det grep å kople de to «autoritetene» sammen til en felles front.
«Flakstad sier hun har mye større tillit til Berli enn hun har til Høiback hva gjelder uttalelser om temaet,» skriver journalist Giæver.
– Jeg støtter Eldar Berli fullt ut. Hans uttalelser i denne saken har en helt annen tyngde som operativ sjef enn en som sitter på kontoret og forsker.
Aha. Harald Høiback «sitter på kontoret og forsker», og det han driver med er «synsing». Men det er da vitterlig slik at Høiback har gjort sine grader og operative tjeneste i Forsvaret før han også koplet den praktiske erfaringen med teoretiske studier. Hvorfor stiller ikke VG-journalistene de to selvutnevnte autoritetene dette spørsmålet tilbake? Hvorfor lar han dem uimotsagt komme med et slikt karakterdrap på Høiback?
Svaret er åpenbart. Her har VG bestemt seg for hvordan saken skal fremstilles. De ønsker å ta brodden fra det Høiback sier. I VG er det viktigere å kunne innbille seg at kvinner er like gode soldater som menn, enn å gjøre Forsvaret så effektivt og stridsdyktig som mulig. Det vitner om lite sikkerhetspolitisk seriøsitet.
– Jeg har stor respekt for forskningen hans, men her kan jeg ikke se at det er snakk om noe annet enn synsing, slår Flakstad fast som avslutning på VG-artikkelen.
Dette er kampanjejournalistikk på sitt aller verste. Og offeret er oberstløytnant Harald Høiback.
Sakens alvor
Det norske medier bør huske når de spør mannlige offiserer om sin mening om kvinner i Forsvaret, er at disse offiserene blir uglesett og mister karrieremuligheten om de uttaler seg så fritt som Høiback. Han er rett og slett å betrakte som en «varsler», og burde bli behandlet med den respekten det normalt inngir – ikke minst fra mediene.
Og nå har det også kommet inn en annen begrensning i ytringsfriheten om sentrale aspekter av det norske forsvarets stridsevne, og det er at om man uttaler seg om at kvinner svekker Forsvaret, så vil man «krenke» de kvinnene som allerede har kommet inn, og noen av de man dermed krenker kan være ens egne underordnede eller også overordnede. Og siden norske offiserer også prøver å være gentlemen og ivareta sine ansatte, er det nå to vesentlige hensyn som taler imot at folk sier det de mest oppriktig tillater seg å tenke om konsekvensene av stor kvinneandel i Forsvaret. Det første er egne karrieremuligheter, og det andre er «anstendighet» og hensynet til sine kollegers følelser. Til sammen gjør det at utspill som det Høiback kommer med er så sjeldent at det blir en riksnyhet.
Vi kan kanskje lett omskrive et militærfaglig ordtak, og si det slik at «sannheten er den radikale likestillingens første offer.»
Poenget er imidlertid ikke at enhver kvinne er uegnet for tjeneste eller at det ikke er gunstig med noe mangfold i enkelte avdelinger. Men at noe et bra i en andel på 10 %, betyr ikke at det er bra å øke det til 50 %. Og når det gjelder kvinner i Forsvaret, er det grunn til å tro at det nivået oppnådd for noen år siden var nettopp bra nok.