For en gangs skyld forsov Leiulf seg. Det hendte ikke ofte, men det hendte i dag.
Han hadde hatt en urolig natt med mareritt om spøkelser. En gang i løpet av natten våknet han av at han skrek.
Leiulf dro på seg klærne og skyndet seg til arbeidet. Frokosten fikk han spise senere.
Så fort han kom seg på jobben kikket han gjennom kalenderen. Det var ingen spesielle avtaler i dag så han kunne jobbe i ro og mak med alle de viktige papirene han hadde liggende, men først en tur innom Ravn.
Leiulf var stolt da han kom trippende med den tredje julekula.
«Her!» Han holdt kula frem.
Ravn smilte og tok imot. Kula låste han inn i safen.
«Vel, nå har vi tre kuler, men vi mangler 21,» sa Ravn og kastet et blikk på Leiulf.
«Jeg vet det og jeg skal skaffe disse forbannede kulene til veie,» sa Leiulf med sammenbitte tenner.
«Fint,» svarte Ravn og smilte.
Rett etter lunsj kom presten til rådhuset.
«Ordfører, jeg bet meg merke i at den julekula du ville ha manglet på treet. Kjenner du til dette?»
«Jeg?» Leiulf lot som han var forbauset.
«En dame i menigheten luftet hunden sin i natt og kunne sverge på at du løp forbi henne i joggedress og finlandslue. Merkelig, ikke sant?»
«Jo, det er merkelig, tatt i betraktning at jeg ikke løper,» kvekket Leiulf.
«Du fikk en svart joggedress til jul i fjor. Den du hadde på deg på helsestudioet sist januar,» begynte presten.
«Ja og som jeg sluttet å bruke sist januar. Den fikk Florentina som loppe til et av markedene sine,» løy Leiulf, uten å rødme. Tross alt, han var politiker.
«Det ville ha vært fint om du var uskyldig, for hvordan ville det ha tatt seg ut om det kom ut at ordføreren ble tatt for å stjele julekuler i kirken?»
«Det ville ikke tatt seg ut i det hele tatt,» sa Leiulf.
Så vekslet de noen ord om trivielle ting før presten gikk.
«Jeg sies som Peer Gynt, merkelig hvordan presten lignet fanden,» freste Leiulf så fort presten hadde gått. Han bestemte seg for at han mislikte denne presten. Kirken hadde søkt om tilleggstomt for å utvide kirkegården. Leiulf kom til å stemme imot dette. Presten kunne begrave sine sognebarn stående for alt Leiulf brydde seg. Hans familie hadde en familiegrav, så Leiulf kom til å ligge trygt når den dagen kom.
Poppe, pubeieren, kom på slutten av dagen.
«Hei, Galtebro, jeg tror du glemte klovnenesa di på puben min,» sa Poppe og rakte frem ei knallrød klovnenese.
Leiulf luktet fare.
«Nei, Poppe, den er nok ikke min. Jeg har min intakt hjemme,» smilte Leiulf søtt.
«Åh? Jeg fant denne på pauserommet, skjønner du. Det er noen som har rappet julekula mi og hengt opp ei klovnenese, skjønner du.» Poppe skjøv capsen bakover.
«Da er det sikkert noen som ville klovne med deg,» vitset Leiulf og gliste bredt.
«Ja, jo, ja, det lyder rimelig,» sa Poppe tankefullt.
Poppe var ikke det raskeste dyret i skogen og han var litt naiv. Det visste Leiulf å utnytte.
«Slapp av, min gode Poppe, jeg skal kjøpe en fin kule til deg og så får vi dette her ut av verden,» sa Leiulf og klappet Poppe på skulderen.
«Tja, jeg har jo ei kule til som henger på kjøkkenet mitt, jeg kan jo ta med den til puben,» sa Poppe rolig.
Ei kule til? Leiulf tenkte fort. Den kula måtte han få kloa i.
«Nei, Poppe, nå skal jeg gå og kjøpe ei kule til deg og så kommer jeg innom puben,» sa Leiulf hjertelig, mens han tenkte på hvordan han skulle komme seg inn i Poppes hjem. Noe sa han at Poppe låste hjemme hos seg, så han kunne ikke regne med å finne en ulåst dør der, sånn som han hadde gjort i kirken.
Leiulf kjøpte to julekuler og gikk innom Poppes Pub, der en takknemlig Poppe fikk den ene kula.
«Tusen takk, ordfører, dette skal jeg aldri glemme,» sa en tydelig rørt Poppe. Leiulf hjalp han med å henge opp julekula.
«Jeg kommer alltid til å stemme på deg.» Poppes stemme var fylt med takknemlighet.
Leiulf smilte og takket.
Utenfor puben sto en av Flagdum Angels og plystret. Leiulf fikk en ide.
«God ettermiddag, Lompa,» sa Leiulf innsmigrende.
Lompa kikket rart på Leiulf med nikket kort.
«Lompa, tror du at du kunne gjort meg en tjeneste?»
«Hva da?» Lompa hevet øyenbrynene. Det var ikke hver dag ordføreren kontaktet han om tjenester.
«Jeg har forlagt nøkkelen til kjelleren min, tror du at du kunne ha dirket opp den døren?»
Lompa trakk på skuldrene og svarte at det kunne han godt.
Hjemme hos Leiulf ble kjellerdøra kvikt dirket opp og på Leiulfs forespørsel ble det holdt kurs i dørdirking. Leiulf lærte fort, så fort at Lompa faktisk ble imponert.
Lompa solgte dirken til Leiulf. Naturligvis ville Leiulf bare ha dirk i tilfelle det ble nødvendig å dirke opp en av dørene i huset igjen.
Leiulf varmet opp en pizza og delte med Lompa. Han spanderte en øl også, selv nøyde han seg med Solo Super.
Så fort Lompa hadde takket for seg skiftet Leiulf til joggedress, islender og finlandshette, men nå hadde han finlandshetta brettet opp.
Han hadde funnet Poppes adresse i telefonkatalogen. Poppe bodde ikke langt unna, heldigvis.
Leiulf kom seg til Poppes bolig og det gikk greit å dirke opp døra. Han listet seg inn og fikk byttet ut julekula. Så snek han seg ut og lukket døren etter seg.
«Dette var lett som en slank plett!»
Leiulf var så glad at han tok noen dansetrinn.
Plutselig kom presten gående oppover alleen. Leiulf fikk hetta. Han begynte å løpe.
Så hørte han plutselig en stemme rope bak seg: «Hei! Stopp! Stans!» Det var presten som ropte.
Leiulf trakk ned finlandshetta og spurtet det han maktet.
Leiulf kunne ikke nekte for at han hadde pådratt seg en medistermidje med årene, men det var lenge siden presten hadde hatt noe vaskebrett på magen, nå hadde han i alle fall en vaskeball. Leiulf trodde han skulle klare å løpe fra presten.
Der, der så han Florentinas hus. Han løp så han kjente blodsmak i munnen og så fort han var fremme rev han opp døren, smatt inn i gangen og låste døren etter seg.
«Florentina?»
«Ja? Hva i alle?»
«Presten er etter meg, du må hjelpe meg,» peste Leiulf.
«Greit, men hva foregår?»
Leiulf stakk inn i stua og hev av seg finlandshetta og islenderen.
«Finn en bukse jeg kan bruke, Florentina,» pep Leiulf.
Florentina samlet fort sammen Leiulfs klær og hev dem inn på soverommet.
Hun fant en tykk joggebukse i leopardmønster.
«Her, ta på deg denne,» sa Florentina.
Da ringte det på døren.
Florentina åpnet. Leiulf fikk på seg leopard-buksene i full fart.
Presten spurte om Florentina hadde sett en mann i islender, mørke joggebukser, med finlandshette og en liten, rød taske.
Leiulf kastet tasken under sofaen.
Florentina svarte svevende at det var bare henne og Leiulf tilstede og at ingen av dem passet til den beskrivelsen.
«Leiulf? Slipp meg inn litt. Jeg må snakke med han.» Presten myste innover i gangen.
Florentina gikk til side og slapp inn presten.
«God kveld,» smilte Leiulf da presten kom inn.
Presten måpte da han så Leiulfs antrekk.
«Ja, jeg.. jeg.. ville bare si hallo,» stotret presten forfjamset.
«Hallo,» gliste Leiulf.
Presten ble ikke lenge. Han gikk forvirret av sted.
Leiulf fortalte Florentina alt. Hun ble litt forskrekket over spøkelset i kirken, men resten av fortellingen hevet hun ikke et øyenbryn over. Alt Leiulf fant på, det var lite som kunne overraske henne.
Leiulf spaserte hjem etter midnatt og kunne putte sin fjerde kule i veska.
Det siste han mumlet før han sovnet var: «Den fordømte presten, han må jeg bli kvitt!»
Ja, blir Leiulf kvitt presten?
Vil presten avsløre Leiulf?
Blir Lompa og Leiulf kompiser?
Det hender så mangt i Flagdum i disse dager! Følg med!
(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)