Kvinner har også sterk motstandsvilje
Vegard Solheim tar i innlegget Kvinner er mer dyrebare enn menn for seg at ikke bare er kvinner og menn forskjellig rustet til å delta som stridende part i en konflikt. Det er også åpenbare, biologiske grunner til at kvinnene er mer verdt for en gruppes overlevelse enn mennene, da en lettere opprettholder befolkningen hvis for eksempel 50 % av mennene skulle stryke med, enn hvis 50 % av kvinnene i en befolkning skulle gjøre det samme.
Det er mye rett i dette, og satt på spissen kan selv en svært liten gruppe menn opprettholde en befolkning, ettersom de kan produsere nær ubegrensede mengder sæd, mens en kvinne, som regel, maksimalt kan produsere ett barn hvert år. Det sier seg selv at en kvinne dermed er ”mer verdt” når en skal gjenopprette en befolkning etter desimering i krig, ettersom kvinnens evne til reproduksjon altså er den begrensende faktor.
Men jeg er uenig i at kvinner er mindre motivert til motstand mot fremmed invasjon. I sitt innlegg skriver Vegard Solheim at «Kvinner generelt sett vil la seg underordne en sterkere og seirende fiende». Her tror jeg han trekker feilslutninger angående vår «iboende natur». For mange kvinner, meg selv inkludert, vil det medføre skam å «ha seg» med fienden, skulle en havne i krig. En innlater seg ikke automatisk med seierherren, selv om dennes gruppe (og ikke nødvendigvis individet) skulle være sterkere.
Jeg kan ikke tenke meg at menneskekvinner, som noen enkle løvinner, villig legger seg på rygg for erobrere, fordi deres gruppe er seirende. Fullt så enkle er vi ikke. Jeg har for eksempel ikke hørt om tyske damer som frivillig lå med Røde Arme-soldater når disse rykket inn. Svært mange tyske kvinner opplevde å bli voldtatt av fremrykkende sovjetsoldater, delvis som det soldatene anså som en «rettmessig hevn» over en erobret fiendes kvinner. Så hadde også russerne mye å hevne.
Krigens «naturlige» utgangspunkt
Ser en på krig som et biologisk fenomen, så handler det om å bevare sine områder, for seg og sine. Menn har tradisjonelt vært ute og kjempet for å bevare sine landområder og sine kvinner. Og, som beskyttet «eiendom» i krig, har kvinner også ofte blitt ansett som «lovlig bytte» av motparten.
Det har vel aldri vært snakk om å vise sin styrke for å vinne kvinnene ved å fremstå som sterkere enn kvinnenes egne menn, slik at de frivillig ville velge den vinnende part? Det har vel snarere vært slik at man vant, og man tok.
Jeg har hørt om tyrkerne under det Ottomanske riket, at en av nøklene til deres suksess i erobring var at de ofte voldtok kvinnene der de la under seg nye områder. I en tid hvor abort ikke var en mulighet, vokste disse barna opp som delvis inkludert og delvis foraktet i sin mors befolkningsgruppe. Og spesielt gutter ville vokse opp og føle lojalitet til tyrkerne, som jo representerte deres faderlige opphav. På denne måten kunne osmanerne effektivt bygge opp lokal lojalitet og administrasjon i erobrede områder i løpet av en generasjon.
Bruk av kvinner for å ramme menn
Det er fortsatt mange som anser kvinner som tilhørende mennene i sin gruppe, og det å forgripe seg på disse handler dermed ikke nødvendigvis bare om å ta kvinnene. Det kan også ligge element av å hevne seg på samfunnet og mennene en oppfatter som ”eiere” av kvinnene. Det vises da heller ingen respekt for mennene og samfunnet rundt dem om en tar for seg av ”deres” kvinner. Et slikt kvinnesyn er ikke lenger så fremtredende i vår egen kultur, men er svært vanlig i enkelte andre grupper.
Norske kvinner og tyske menn
Fra en kommentar under innlegget til Solheim kommer det frem at kanskje så mange som 50-60 000 norske kvinner under krigen hadde kontakt med tyskere i forhold som kunne ha medført barn. Av forholdene som var, resulterte det i ca. 10 000 «tyskerunger». Dette var, for meg, overraskende store tall. Det forundrer meg at så mange norske jenter innlot seg med fienden.
Disse tallene kan se ut til å underbygge Solheims påstand at kvinner villig byr seg frem overfor seierherrene. Men, jeg lurer på om den tyske okkupasjonen er representativ for teoriene som fremsettes her angående menn og kvinners forhold i krig?
På Motstandsmuseet på Akershus Festning hadde de tidligere utstilt et ark som ble funnet etter at Blücher ble senket i Drøbaksundet. På arket var listet punktvis instruks til de invaderende styrker om hvordan de skulle oppføre seg mot den sivile, norske befolkning. Det var klar beskjed at nordmenn ikke var noen «Untermenschen» og at de skulle behandles med respekt.
Så hører en også om mange vanlige tyske, unge menn, som oppførte seg bra, og som gjerne ville ha kontakt med den sivile befolkningen. Kanskje var det vanskelig for en del nordmenn å se på dem som fienden etter flere års okkupasjon, gitt at de «jevnt over oppførte seg bra», og ettersom de kanskje ble opplevd som relativt like oss? Jeg vet ikke. Men, jeg vil tro at forholdet til tyskerne hadde vært langt mer anstrengt hadde de kommet mer som den invaderende hæren russerne fikk se på østfronten.
Uansett var holdningen blant nordmenn flest at en ikke skulle innlate seg med fienden. Og dette gjaldt spesielt kvinnene, og da også som en form for sosial kontroll fra omgivelsenes side, ikke ulikt det en ser i andre grupper i dag. En slektning av meg opplevde en plagsomt hjelpsom tysk soldat som ønsket å hjelpe henne å bære vann. Hun prøvde å avvise ham, uten å være direkte ufin, men han insisterte, og bar hennes to vannbøtter mot husene. Der ble de observert av hennes da 12 år gamle nevø, og hans venner. Kameratene ertet nevøen, og hevdet tanten hans var en «tyskertøs», hvilket gjorde ham rasende. Og da tyskeren og guttene hadde gått, sparket og slo nevøen løs på sin tante med stort sinne.
Slike holdninger kan fort dukke opp igjen, i selv de mest kvinnefrigjorte samfunn, hvis de ytre omstendighetene endrer seg.
Kvinner vil ha sterke menn fra sin egen gruppe
At kvinner gjerne velger en mann de ser på som sterk og med gode gener, vil hovedsakelig gjelde for menn innenfor deres egen gruppe. Og det vil ikke medføre at de velger en fremmed seierherre fremfor sin egen gruppes menn, slik en kan få inntrykk av fra Solheims innlegg. Så viser vel også forskning at en gjerne velger en som ligner de en er vant med å omgås.
For øvrig må man vel tilbake til første verdenskrig for å finne tapstall der soldater utgjør majoriteten av de falne? I alle kriger siden har sivile tap vært større. Og i den grad vi skulle trent våre soldater til å være del av et forsvar, og ikke en del av angrepsstyrker, så ville det vel vært fornuftig å gi også kvinner en grunnleggende opplæring i selvforsvar? Sånn i tilfelle.
Det kan virke som mange mener kvinner ikke har noe i et forsvar å gjøre. Men, jeg vil tro at bildet kan nyanseres en del. Se gjerne til Kurdistan og kvinnenes innsats mot IS. Det kan egentlig ikke råde noen tvil om at jenter kan være gode soldater.
Satt på spissen, kan man si at en topptrent ung kvinne nok ville gjort det vel så godt, eller gjerne bedre enn en «innegutt» som har brukt tenårene foran en dataskjerm på gutterommet. Men, for gruppens overlevelse videre, kan en jo fortsatt argumentere for at denne jenta er «viktigere» og heller bør være del av en forsvarshær enn en angrepsstyrke.
Så spørsmålet er kanskje ikke om kvinner kan være med i forsvaret eller ikke, men heller, hvor bør de eventuelt settes inn?