Under andre verdenskrig rømte mange norske gutter og menn til England. Der fikk de sin militære opplæring, og etter fullført opplæring ivret de etter å få returnere til Norge for å befri landet sitt. Vi som nå bor i et fritt Norge skylder disse soldatene stor takk. Vår frihet er deres fortjeneste, og jeg tror de fleste av dagens flyktninger ønsker det samme; å bidra til å frigjøre sitt eget hjemland. Dessverre er asylpolitikkens paradoks, slik at norske ungdommer sendes i krigen i andre land, mens spreke flyktninger sitter igjen i Norge og andre vestlige land, som passive tilskuere til frihetskampene i hjemlandet.
En Afghanistan-veteran publiserte i fjor innlegg med tittelen «Afghanistan – hånen og det norske sviket». Her skriver den anonyme soldaten følgende: «Jeg står ved graven hans. Øyekroken er våt. Kameraten min er borte. Kameraten vår er borte. Dypt savnet. Moren og faren hans holder rundt hverandre. For dem vil savnet være der bestandig. Han tjenestegjorde i de norske styrker i Afghanistan. (…) Da vi avsluttet operasjonen «Enduring Freedom» var oppbyggingen av de afghanske sikkerhetsstyrkene godt i gang. (…) Og de nærmest «skrek» etter folk. Rekrutter. Mange. Og behovet for rekrutter ER fortsatt stort. Det høres kanskje merkelig ut. Men dette blir jeg minnet på innimellom her hjemme. For eksempel når jeg er i et treningsstudio. Hører surr av stemmer på pashto og dari. Unge afghanske gutter og menn som svetter, stønner, mens vektmanualene løftes og musklene pumpes. Potensielle rekrutter, gutter og menn i sin beste stridsmessige alder, som kan slåss for sitt lands frihet, tenker jeg. Men som har valgt noe annet. Som er her. Og så vet jeg at hærens og politistyrkens rekrutteringsbehov hver er på 5-6000 nye rekrutter hver eneste måned.»
Kanskje burde norske og allierte styrker gitt militær opplæring og trening til de gutter og menn som ser seg nødt til å forlate Afghanistan. En hær trenger personell som håndterer våpen, logistikk, matforsyning, etterretning og sanitet, for å nevne noe. Etter endt opplæring kunne disse returnere til Afghanistan for å kjempe frigjøringskampen ved siden av de vestlige styrkene, slik den anonyme veteranen skriver.
Stortinget beordrer norske jenter og gutter til tjeneste i Afghanistan for å assistere de afghanske styrkene i deres frihetskamp. Foreldrene til de norske soldatene lever i konstant angst for om de noen gang får se sine kjære igjen. Samtidig sender Stortinget signaler til unge afghanske gutter og menn om at det er trygt i Norge, og at alle som tar seg hit får opphold og at de ikke trenger å uroe seg over sitt eget folks kamp for friheten. Hvilke verdier signaliserer Stortinget med denne holdningen? Og hvorfor skal norske soldater kjempe andres frihetskamp, en kamp som lite verdsettes og som afghanske ungdommer flykter fra? Det er lett å forstå veteranens tanker og frustrasjon.
Hvem skal kjempe for fred?
I Aftenposten i 2016 publiserte tidligere dommer ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, Hanne Sophie Greve, en kronikk med tittelen “Alle flyktninger har ikke rett til å bli værende”. Her konstaterer hun at en flyktning har krav på asyl som nødhjelp, men at de ikke kan kreve permanent bosetting i et nytt land og at flyktningretten er et virkemiddel i nødssituasjoner.
Videre poengterer hun bl.a. at repatriering (å sende noen tilbake til hjemlandet) er hovedløsningen, og at en flyktning kun midlertidig har krav på asyl. Dette er per definisjon et temporært eller tidsavgrenset opphold utenfor egen stat. Asyl har man krav på så lenge man fortsatt har begrunnet frykt for urettvis forfølgelse, eller det kan være livsfarlig om man returneres til eget land. Man kan, ikke helt treffende, men likevel med en grad av relevans, sammenligne asyl med sykehusopphold – nødhjelp etter behov, kommenterer hun.
Greve påpeker også at gjenbosetting innebærer permanent opphold i et nytt land. Ingen flyktning har krav på gjenbosetting, men en ordning med gjenbosetting har ikke desto mindre utviklet seg i henhold til gjenbosettingslandenes interne beslutninger. Gjenbosetting hviler på nasjonal lovgivning og er således for nasjonalstaten å definere. Poenget er at ethvert land har kunnet slutte seg til, og har vært oppfordret til å slutte seg til, flyktningkonvensjonen, uten derved å måtte frykte at landet plutselig kan bli mer eller mindre demografisk endret. Paradokset i asylpolitikken fremkommer når et lite land som Norge er i ferd med å bli demografisk endret, og at den opprinnelige befolkningen blir skiftet ut og kommer i mindretall. Den vanlige nordmann undres, med rette – hvorfor følger ikke norsk asylpolitikk hovedløsningen slik Greve beskriver?
Det er et paradoks at norske ungdommer sendes til Afghanistan for å kjempe landets frihetskamp, samtidig som unge afghanske gutter og menn oppholder seg i Norge uten å få anledning til å delta i kampen for å frigjøre sitt land og folk. De fleste som kommer til Norge er de mest ressurssterke, og det er disse som trengs for å kjempe frihetskampen og til å gjenbygge landet de rømte fra. Det er opp til nasjonalstatene å bestemme om flyktninger skal få varig opphold. Det åpenbare ville være å ha en ordning hvor retur var det naturlige og normale, når forholdene lå til rette for det. I oppholdstiden burde vertsnasjonen sette asylsøkerne i best mulig stand til å bidra i frihetskampen og til gjenoppbygging av landet de kom fra.