Gårsdagens nyhetssak om den svenske regjeringens forslag til «samtykkelov», som vil gjøre all «sex med personer som ikke tydelig sier ja eller aktivt uttrykker et ønske om å delta,» har skapt masse energi og utvekslinger på sosiale medier. For mange faller det inn i rekken av latterlige og virkelighetsfjerne forslag fra våre svenske naboer.
Men liknende forslag har vært diskutert i Norge. Nåværende statsminister Erna Solberg tok det opp allerede i 1997, og i 2013 var et slikt forslag på høring fra den rødgrønne regjeringen. Saken dreier seg i hovedsak om hva som skal defineres som voldtekt, og i hvilken grad det skal kunne kreves av den forulempede gjorde motstand underveis. Etter en lovendring som det nå foreslås i Sverige, vil det i ethvert nytt moment i sexakten kunne kreves at den andre parten skal «si ja eller vise vilje til å være med». Kravene til hvilken motstand eller motvilje som skal utvises skal senkes.
For politi- og rettsvesen skulle man tro det blir et mareritt å skulle praktisere en innskjerping. Allerede i dag er det vanskelig å skille falske og korrekte voldtektsanmeldelser i noen tilfeller hvor det ikke er etterlatt synlige skader. Som oftest er det bare to involverte, og det vil stå ord mot ord.
Men trolig er det andre forhold rundt seksualitetens praksis som folk opplever at slike lovendringer går på tvers av. Det er kanskje det «dyriske» aspektet av det hele som skurrer med den konstante sensitivitet som en slik svensk tilnærming måtte medføre. La oss ikke gå ytterligere i detalj her, folk har sine egne seksuelle erfaringer. Men noen er kanskje redd for at sensitiviteten for hva den andre signaliserer blir så overdreven at det går ut over selve den seksuelle, «råe» impuls. For både kvinnen og mannen.