I sin gjennomgang av Resett-artikkelen Innvandrerungdom banker opp og ydmyker etnisk norsk ungdom i Oslo-området, har Faktisk.no konkludert med at det finnes nordmenn i innvandrergjenger. Da er det endelig stadfestet. Vi var inntil nå bekymret for at norsk ungdom som vokser opp i innvandrerdominerte områder ikke hadde innvandrervenner.
Faktisk.no gav vurderingen: «delvis feil», dog basert på deres egen misforståelse av hva Resett faktisk hadde sagt. Men uansett, la oss se litt videre på hva som skjer på østkanten. Voldsproblematikken blant ungdom er ikke helt sort-hvitt. Det har vært nordmenn med, og ofrene har ikke alltid vært nordmenn. Da er det endelig definert.
Da kan vi avslutte metadebatten og fokusere på problemet
Noen satser på skolen, mens andre velger livets harde skole. De har forskjellige idealer, noen vil bli lege og andre vil bli som han med gullkjede som kjører BMW. Han som stikker hånda i bukselomma og tar frem en tykk bunke med penger og gir rundhåndet bare for å levere en liten pakke. Disse ungdommene ser ikke på skolearbeid som noe viktig. Man trenger ikke det om en skal kjøre BMW.
Da trenger man respekt!
For å opparbeide seg respekt, må man vise hvem som er sjefen. Da spiller det liten rolle om de som ikke viser respekt er nordmenn, østeuropeere eller fra samme etniske bakgrunn. Jeg vet ikke om Faktisk.no har konkludert med det enda, men det er også oppgjør innad i etniske grupper. De har forskjellige gjenger, og rett som det er flyr de på hverandre.
Før innvandringen tok av, forekom det at gjenger fra Oslo øst dro til vestkanten for å slåss. Men de slåss også på østkanten, det var folk en holdt seg unna. De bodde i blokkene nede ved motorveien, foreldrene var som regel tørste og far satt ofte inne. De som vokste opp der holdt sammen. Slik som Christopher Nielsen «To trøtte typer»: Narvere. De som hang utenfor Narvesen. Det var bleke ansikter, langt ustelt hår og stygge blikk. De var ikke til å spøke med, men om en var hyggelig (respekt) så fikk man gå i fred.
Det var deres område, og de bestemte. De yngre så opp til dem og ville bli like tøffe, mens de fleste på deres egen alder var mer opptatt av skole og tenkte på å bli noe her livet. Men de bodde som regel ikke i blokk, men i husene på solsiden.
Det var ikke bare Filmavisen-idyll i etterkrigstidens drabantbyer. Miljøet var tøft, mange fikk rusproblemer, endte i fengsel eller døde i ung alder. I begynnelsen var det mest barnefamilier, så ble ungene voksne og flyttet hjemmefra, men foreldrene ble boende. Så kom innvandrere med store barnekull, det gikk ikke lange tiden før deres barn kom i flertall på skolene. Dette påvirket miljøet, det ble mer BMWer og folk med gullkjede.
Men for å oppnå status, må man ha respekt. Det begynner de å jobbe med allerede i ung alder. Det finnes også norsk ungdom iblant dem, bindemidlet i gjenger er som regel nabolaget, ikke etnisk opprinnelse. I noen områder er innvandrerandelen så høy at det er knapt nordmenn å se. Men de som bor der, har sittet ved siden av hverandre på skolen og spilt fotball sammen om kvelden. De er en del av gjengen. Virkeligheten er ikke så langt unna amerikanske filmer, lokale gjenger som avtaler møter for å slåss.
Integreringen har gått dårlig, og det vokser frem parallellsamfunn. Mange er her fysisk, men ikke psykisk, de ville ikke være en del av Norge og ville heller leve i diaspora. Dette er ikke noe nytt, den problematikken ble allerede i 1986 belyst i romanen «Pakkis» av Khalid Hussain.
Svar kan ofte være avhengig av hvem man spør.
Faktisk.no kontaktet politiets forebyggende enhet. I deres arbeid finnes det nok et ønske om å flate ut problematikken, mens for eksempel operativ enhet kanskje heller vil spisse den.
At forebyggende enhet ikke ønsker å bekrefte innholdet i Resetts artikkel, kan ha flere årsaker enn det som kommer fram i Faktisk.no sin konklusjon. Blant annet dette med respekt, den øker hvis man får et rykte. Det vil si, de ser på oppmerksomhet fra politiet som noe positivt. Da får de respekt uten å brette opp ermene.