Lik lønn for likt arbeid. Denne myten har universelt blitt slått tilbake flere ganger enn Giske på Ap-nachspiel, og ingen økonomer med et snev av selvrespekt gir den noe medhold.
Island har nettopp lovfestet at kvinner skal få minst like mye lønn som menn. Bevisbyrden snus slik at det enkelte selskap må fremlegge en rapport som viser at lønnsforskjeller ikke kommer av diskriminering, eller få bøter.
Den opplagte konsekvensen er at bedrifter vil kjønnssegregere lokalt eller outsource deler av virksomheten utenlands for å slippe merkostnaden ved å utarbeide rapporter og risiko for søksmål fra kvinnelige ansatte.
Det er på det rene at det det feministiske hylekor egentlig gnåler etter er lik lønn for ulikt arbeid. Både på Island, Norge og ethvert annet vestlig land vi liker å sammenlikne oss med, utgår statistiske forskjeller i lønn fra individets egne valg, med faktorer som deltid vs. heltid, offentlig vs. privat, helse- og omsorg vs. olje og teknologi. For ikke å snakke om effekten av uteblivelse fra arbeidsmarkedet ved permisjoner og høyere sykefravær.
For dem lengst ute på venstresiden er dette sannheter som skal ignoreres som irrelevante – målet er likt utfall, ikke like muligheter. Å grave seg ned i tallmaterialet er derfor en unødvendig omvei i diskusjonen. Venstreradikale legger til grunn uuttalte premisser som ikke kan sameksistere under deres virkelighetsforståelse. Nå skal man jo ikke la virkeligheten stå i veien for politikk, men for ordens skyld – la oss underholde idéen om at bedrifter virkelig betalte menn mer:
Ingen private selskap ville eller kunne ansatt en mann om kvinner gjorde samme jobb for 72.5 % av lønnen. Konkurrenten din ville ansatt kun kvinner og satt deg i en marginskvis. Å tro på 72.5 %-myten forutsetter at man samtidig tror at bedrifter ønsker å gjøre seg selv konkurranseudyktige og gå konkurs; det vil si at verden er blottet for kapitalister – en innrømmelse som vil være minst like fjern for venstreradikale flest som at lønnsforskjeller skyldes diskriminering. Du kan ikke beholde kaken din og samtidig spise den.
Resultatet av dette vil være at små, private selskap og selskap med lave marginer vil unngå å ansette kvinner av frykt for søksmål eller urimelige lønnskrav. Det neste #metoo kan likegodt bli av økonomisk natur. Dette er venstreradikal symbolpolitikk som fort kan føre oss inn i nedgangstider.
Nå begynner også norske dydsposører å bruse med fjærene. På vegne av alle som vil dra på ferie neste år eller betjener et lån – spar oss.