Ingen kan beskylde norsk presse for dumsnillhet og unnfallenhet hva angår dekningen av Giske-saken. Både Meeto-kampanjen og sterke krefter i Arbeiderpartiet bidro aktivt til å sette saken på agendaen. Det er brukt store ressurser av pressen på å belyse og få frem fakta i saken – over flere uker.
Pressens fortsatte unnfallenhet ville selvsagt vært respektløs, også sett hen til pressens egne interne erfaringer med sakskomplekset. Uten disse faktorene ville man nok kunne tatt sjansen på å la Giske fortsette med sin uanstendige atferd overfor unge kvinner. En atferd som allerede hadde pågått i mange år, på tross av at Giskes tvilsomme oppførsel var en kjent hemmelighet for de fleste i media.
Å spekulere på hva som er grunnen til at pressen tidligere toet sine hender er egentlig unødvendig. Det lå åpenbart en politisk bias bak dette. Men det viktigste spørsmålet nå blir likevel følgende;
Vil pressen sørge for at eventuelle kjente saker som fortsatt forsøkes feid under teppet blir utfordret, avklart og konkludert på samme måte som Giske-saken? Eller vil man etter alt som har skjedd bidra til en ny verkebyll i form av rykter som relativt enkelt bør kunne avklares? Allmenheten bør nå kunne forvente at pressen har lært av tidligere unnlatelsesynder og har ryggrad nok til å utfordre saker det umiddelbart synes ubehagelige å gå inn i – som Giske saken var det – gjennom mange år.
«Jeg synes vi skal stille høye, moralske krav til alle som har lederposisjoner, uavhengig av for hvem. Og vi politikere bør prøve å holde de reglene vi lager, ikke sant?»
Sitatet er fra Trine Skei Grande som del av en artikkel i Nettavisen for 5 år siden. Blant annet som en kommentar knyttet til sex-saken med politikeren Roger Ingebrigtsen og Vågå-saken i Arbeiderpartiet.
Grande via sitatet ovenfor – og nå Støre – gir utrykk for at det først og fremst er et vel fungerende moralsk kompass som må legges til grunn for tillit. Det rettslige er mer sekundært. Støre erkjenner at både han og tidligere ledere i Arbeiderpartiet må ta en runde på om man ikke burde agert på ryktene mye tidligere. Dette er også et etisk stikk til pressen. Hvorfor feide man sakene under teppet i stedet for å foreta nærmere undersøkelser? Det dreide seg tross alt om en av våre mest sentrale politikere.
Det siste vi nå trenger er at ledende politikere med utvist uanstendig personlig atferd nok en gang beholdes, eller settes inn i ledende posisjoner i partier eller i regjering. Vi vil også slippe å være vitne til en ny hekseprosess der politikere må jages eller skremmes til selverkjennelse. Det beste vil være om de eller den det gjelder selv innser hvor skadelig dette er – og trekker seg ut av sin ansvarsrolle.
Det tok litt tid før Støre forstod alvoret i Giske-saken. Erkjennelsen kom etter hvert som fakta kom på bordet og etter hvert som man innså hva det hadde å si for tilliten til de involverte partene i saken. Her spiller det moralske kompasset inn. Tajik forstod raskt alvoret i saken. Et stort pluss for ledelsen.
De som varslet og de som kunne ha varslet, kan nå konstatere at det ble en pris å betale for den som skulle ivaretatt sin moralske integritet. Dette er viktig for å kunne legge saken bak seg, slik at partene kan gå videre og at politikeren får en nødvendig «resett». Det er også viktig for å kunne re-etablere den respekten velgerne faktisk bør ha for hardt arbeidende politikere og det angjeldende parti.
Rykter verserer nå om en uerfaren ung gutt, utsatt for seksuelle eskapader i en åker av en ledende norsk politiker, endog i påsyn av andre. Vedkommende politiker er kjent med ryktene og bør, også for sin egen del, komme på banen med en avklaring av ryktet en gang for alle. Det burde jo være en grei sak å konkludere, enten med at saken er usann eller oppkonstruert, eller ved at vedkommende forholder seg til de moralske kravene som er beskrevet ovenfor og trekker konklusjonen av dette.
Saken vokser nå kraftig i sosiale medier og deler av pressen arbeider som kjent med saken. Irritasjon og utålmodighet vokser for hver dag slike rykter og påstander blir stående ubesvart. Dette så man jo klart i Giske saken.
Mange nærer sterk bekymring for at saken er sann og at det nevnte forholdet faktisk har utspilt seg. Og det er mye som indikerer at saken har substans, hvilket Resett prisverdig har klart å avdekke. I så fall har vi en ledende politiker som markedsfører en moral vedkommende selv ikke evner å leve opp til. Det er ikke bra. Man må kunne ha tiltro til at politikere faktisk står for det de sier og ikke utgir seg for å være noe de ikke er.
Det vil ikke være fruktbart at denne saken blir hengende ubesvart. Det er ikke større grunn til å utvise forsiktighet i denne saken, enn det var i Giske-saken eller saken i Tromsø der en 17 år gammel jente ble utnyttet av en sentralt plassert norsk AP-politiker. I en annen sak som angikk en sentral FrP-politiker så man at pressen faktisk fotfulgte vedkommende med skjult kamera. Politikeren var på en høyst privat tur til Riga og endte opp på et massasjeinstitutt. Dette ble ikke ansett som en privat sak, selv ikke når handlingen skjedde utenfor Norges grenser og mellom to frivillige voksne parter uten at noen andre enn partene selv var involvert.
At en umoralsk handling overfor en ung uerfaren gutt i en norsk åker, og i offentlig skue skal være mer beskyttelsesverdig er svært vanskelig å se. Så dobbeltmoralsk kan da ikke norsk presse være!?