Resett har som den eneste større mediekanalen i Norge offentliggjort navnet til den siktede i sedelighetssaken i Tromsø. Vi har gjort det av allmenne hensyn. Svein H. Ludvigsen har vært anmeldt tidligere – i 2016 – men da ble saken henlagt etter bevisets stilling. Under rettsforhandlingene i dag kom det frem at nye saker er avdekket, og han har fått nye fire ukers varetekt med brev- og besøksforbud.
NRK kunne videre rapportere at fra Bufetat Nord har man nå varslet politiet fordi en «mannlig ansatt som nå er død, har tidligere fortalt om det han oppfattet som kritikkverdig kontakt mellom samfunnstoppen [det vil si Ludvigsen] og beboere på institusjonen. Flere år senere skal han ha vært opprørt over at ingen så ut til å ta tak i hendelsen,» skriver NRK.
Hvis ingen vet navnet på en siktet, vil slike «nye» varsler ha vanskeligere for å komme frem. Hvem vet hva som kunne blitt avdekket i 2016 om identiteten til Ludvigsen i forbindelse med en sedelighetssak hadde vært kjent allerede da.
Den andre hovedgrunnen til at Resett omtaler den siktedes identitet handler om hans maktposisjon og innflytelse. Norge er et lite land, og Tromsø er en liten by. De mektigste menneskene kjenner hverandre godt. Da kan det oppsto inhabilitet, som ikke nødvendigvis blir tatt tak i. Det er ikke lett å skulle etterforske og avsløre en «gammel venn». Fristelsen kan være stor til å sette andre kriterier for de mektige enn overfor alminnelige og mer ukjente borgere. Det er bare så altfor menneskelig å ta hensyn til mennesker som er bekjente, eller bekjente av bekjente. Og Ludvigsen kjenner mange.
Motkreftene
De andre mediene i Norge har foreløpig vurdert det annerledes enn Resett. Ludvigsen omtales fortsatt bare som «samfunnstoppen». Men i Nordlys kunne vi i dag lese om en viss misnøye blant pressefolkene over politiets og tingrettens fortsatte ønske om hemmelighold:
– Vår begrunnelse er at det handler om en samfunnstopp. Det er av stor viktighet og en del av samfunnsoppgaven til pressen å være til stede i et fengslingsmøte for å høre bevisene som blir lagt fram for retten. Saken har stor offentlighet interesse og vakt betydelig oppmerksomhet, både i lokale og nasjonale medier, sa Rovick ifølge Nordlys.
– Et annet moment er at det er viktig å få innsyn i grunnlaget for siktelsen, slik at våre sjefer – altså redaktørene – kan ta stilling til hvordan vi skal omtale siktede i fortsettelsen, la han til.
Men pressefolkene fikk ikke gjennomslag, for:
«Retten finner at det foreligger slike særlige forhold sett hen til etterforskningen, som gir grunn til frykt for at sakens opplysning vil vanskeliggjøres, og lukkede dører av denne grunn er påkrevet», heter det i kjennelsen.
Kommentar
Vi registrerer at de andre mediene fortsatt lar seg styre av Tromsøpolitiets og Nord Troms tingretts dominerende hensyntagen til siktedes «ærbarhet» og unnlater å benevne tidligere minister, fylkesmann og losjebror Ludvigsen som annet enn «samfunnstoppen». Resett mener imidlertid at offentliggjøringen av navnet til Ludvigsen var riktig. Det er ikke bare den siktede som skal ha vern. Det skal også andre potensielle ofre.
Den nye episoden NRK har skrevet om i dag skriver seg tilbake til Alta og «slutten av 90-tallet, da vedkommende også hadde et svært sentralt verv.» Det er ikke urimelig å tenke seg at Ludvigsen, som har passert 70 år, har flere saker fra sin fortid som bør granskes. At navnet hans er kjent, kan bringe flere forhold frem i lyset. Det burde også være i politiets interesse.
I det minste er det i allmennhetens. Skal systemet fungere, må pressen være sin rolle som den fjerde statsmakt bevisst.