Det er snart intet politisk parti som ikke er rammet av en sex-skandale eller flere. Noen har endog foreslått å etablere hovedkvarteret til Norsk swingersklubb på Løvebakken. Politikerne er bare mennesker de også.
Mønsteret er det samme. Noen har vært notorisk pågående, flere har visst, det har blitt snakket om, men ingen har tatt tak i det – før nå. Og det ser også ut til at lederne ikke har ønsket å høre om det. For det man ikke vet, trenger man heller ikke gjøre noe med.
Denne distanseringen fra problemet synes så tverrpolitisk at vi nok har å gjøre med et trekk ved vår norske kultur. Sex-livet til våre kollegaer er ikke noe man ønsker å bry seg med. Det er for ubehagelig.
Derfor har det også vært nesten fritt frem for folk til å bedrive pågående sjekking av yngre mennesker av begge kjønn. Det finnes de som har stusset på atferden, og man har gjort lokale tiltak for å beskytte mot de mest notoriske individene. Men å adressere det med alvor, har ikke blitt gjort.
En av årsakene til at varslinger – som gjerne starter som «rykter» – ikke blir tatt imot med glede hos lederne, er at det kan svekke dem selv. De vil miste den de tar «den ubehagelige samtalen» med som alliert. Og politikk handler om alliansebygging. I sin higen etter posisjoner og opprykk, er det de ryggesløse og opportunistiske som tråkker på færrest ømme tær som vinner frem.
Men alt dette lurvet av overgrep og utnyttelser og dobbeltmoral har vært gjemt bak en fasade av alvorlige, ansvarsfulle og anstendige ansikter. Politikerne tar tak i skjebnen til de svake både i inn- og utland, må vite. Og barn er man til man er 18 år – om ikke også noen måneder ekstra hvis man er «oktoberbarn».
Norsk politikk har fremelsket godhetsapostler og moralister. Velgerne har strømmet til partier med de beste «intensjoner» på partiprogrammet. Fy skam dere som ikke er like snille og gode som oss!
Men så faller masken. Graverende forhold har blitt feid under teppet fordi taktiske hensyn taler for det. Det som dermed eksponeres i disse dager er en rekke hyklere. Og de sitter høyt oppe. Kanskje helt til topps.
TSG-saken
Trine Skei Grande har holdt skjult en hendelse for ti år siden med en beruset 17-åring. De har hatt en avtale om å ikke si noe, mon tro om det var den 38-årige stortingsrepresentanten som foreslo det. Når saken likevel blir kjent, og hun må informere eget parti og statsministeren, sier hun at 17-åringen dro henne med og «hoppet på» henne.
Hun prøver så å få gutten, som nå er en 26 år gammel mann, til å bekrefte historien om at han hoppet på henne hvis noen skulle spørre. Han får imidlertid sjokk da han hører hva hun i praksis ber ham om og velger å fortelle VG sin versjon, som er at det var frivillig. Og etter det andre beretninger Resett er kjent med forteller, var det – om noen – Skei Grande som hoppet på gutten og ikke motsatt. Gutten tilbyr seg også å fortelle statsminister Solberg sin versjon.
Men det som så skjer, er at statsministeren avslår å høre på mannen. Hun stoler på det Venstre-leder Trine Skei Grande har sagt, forteller hun media. For det å få Venstre inn i regjering har hun drømt om i fire år. Hvorfor skal en løgn fra hennes egen kulturminister ødelegge dette prosjektet i siste liten! Nei, da er det best å ikke vite.
Ansvarsfraskrivelsen i norsk politikk reproduserer seg altså samtidig som gamle historier om det samme avsløres og gjøres skam på. Og det skjer rett foran ansiktet på oss. Også Venstre toer nå sine hender. Sentralstyremedlem Guri Melby sier det ville være «enklere om de to fortalte den samme historien», men hun «synes ikke det spiller noen rolle hvilken versjon som er riktig.» Hun synes altså ikke det er viktig om hennes egen partileder lyver til partiet om en potensiell alvorlig hendelse, og hun sier det uten omsvøp til NRK. Venstre vil i likhet med statsministeren også slippe å høre mannens versjon fra den gang han var en 17 år gammel gutt.
Og nå kan ingen lenger dekke seg bak at det ikke finnes noen varsler i denne saken. For mannen har da virkelig nå varslet – til VG. Og varselet går ut på at kulturministeren lyver og impliserer ham i et sex-overgrep.
Det Norge som nå velter ut i det offentlige rom har behov for en moralsk og politisk opprydding. Vi kan ikke sitte å se på en slik mangel på integritet i fullt åsyn av både medier og befolkning. Gjør vi det, har vi også gitt vår aksept til at det kan fortsette.