Olav Nisi tar i sin artikkel «Der Untergang» fra 12. januar opp viktige og riktige momenter om Europas dystre fremtid. Ut fra det Nisi – inspirert av Darwin – kaller naturlovene, vil «Europa og kontinentets nåværende kultur går en dyster fremtid i møte. Nye, sterkere folkeslag vil ta over.» Men til forskjell fra Aten og Roma, skriver han, «så er vi bevisste på hva som skjer, men lar det likevel skje. Ikke bare det, noen til og med bejubler prosessen.»
Det er ikke første gang vi står ovenfor slike dystre prognoser, selv om vi i dag faktisk er i stand til å forutse dem. Det er heller ikke første gang vi står ovenfor et potensielt langt større overtall, presserende på Europas ikke eksisterende «porter».
Nisi trekker frem biologiske og demografiske faktum, og korrekt, slik de ligger for Europa, Vesten, Skandinavia og Norge. Våre lave fødselsrater fremheves, sammenlignet med andre steder i verden. Her må det understrekes at våre lave fødselsrater først og fremst er en tendens og et symptom, og ikke sykdommen. Symptomer på en langt mer alvorlig sykdom, som består av tredje generasjons feminisme, den systematiske dekonstruksjonen av kjernefamilien, de biologiske, helt naturlige og likeverdige livsfeirende kjønnsroller – der en kunstig, ikke bærekraftig velferdsstat har overtatt alt dette. Dette monsteret er over mange tiår i tillegg marinert i kulturmarxisme. Det har gjort oss svake, egoistiske, individualistiske, hedonistiske, «infertile», fremmedgjorte og domestikert.
The Darwins har selvsagt helt rett, og følgelig også Nisi. Men, det bør understrekes at miljøet og rammebetingelsene om mulig kan være noe endret, hva gjelder selve prosessen. Dagens sivilisasjon er på hell. Den består av en gjeldsbasert global monopoløkonomi, løpt løpsk. Dette gjeldsakkumulerende mangehodede trollet tåler ikke lys, og må stadig ete mer av én ting; knapphetsressurser som det snart er slutt på, samtidig som det må ete stadig mer, med galopperende eksponentiell gjeld og krig. Dette trollet må sprette hull på magen snart. Det er stappmett.
Vår sivilisasjon består av en allerede påbegynt dekonstruert velferdsstat, som åpenbart vil forsvinne. Den forsvinner i samme hastighet som folkevandringen og demografien endres. Slikt sett er det grunn til å tro at «Der Untergang» ikke primært vil være europeeres eller sogar nordmenns undergang. Nordmenn har befolket landet i over 10 000 år. Velferdsstaten har eksistert et ti tusendels øyeblikk i denne sammenhengen.
Livet er nemlig hardt her oppe. Det virkelige liv, altså. Ikke livet på statens helt eller delvise regning. I trollets varme hule, med et uendelig grautfat. Med sofistikerte velfungerende logistikksystemer for mat, energi, verdiløs valuta og juggel fra Kina. Et liv uten de samme fastsatte» rettigheter» og krenkelseskultur. Det virkelige livet er ulevelig for andre enn de som er tilpasset for naturlig å leve her. Dette ville Darwin trolig vært helt enig i.
En nordmann uten kunstige hjelpemidler, for å bekjempe de biologiske hindre et liv i Afrika ville innebære, hadde raskt måttet emigrere, eller relativt raskt forgått. Afrikanere er oss overlegne i Afrika. Ferdig snakket. Den som ikke erkjenner tilsvarende slutning vice versa, er ignorant eller ødelagt av relativistisk propaganda.
Alle sivilisasjoner vi kjenner gjennom historien, har kollapset. Det vil også vår gjøre. Når den forsvinner, vil også alt den kunstig har opprettholdt forsvinne.
Vi er inne i en ny folkevandringstid. Sist gang vi hadde det, ble hele landet bygget med bygdeborger og vardevarsling. Vi kan ha vært så få som en kvart million i landet da. Utenfor sto hele verden – den gang som nå. I dag hadde vi uten vårt «sosiale etterkrigstidssystem» neppe hatt noen folkevandring eller innvandring i det hele tatt. Hadde dette systemet forsvunnet over natten, hadde andelen av ikke-kompatible (på alle nivåer) forsvunnet som dugg for morgensolen. I Darwins mer «barbariske» og ekte tilstand; hvorfor i alle dager ville noen andre enn de som har befolket dette vakre, kalde, mørke, ugjestmilde, harde berget av snø og granskog bosette seg her?
Vår indullede sivilisasjon vi skulle eksportere til hele verden, og importere hele verden inn i, er vår største forbannelse. Det er ikke de alvorlige symptomene av lave fødselsrater og den fallende viljen til å forsvare oss. Disse symptomene får i en mer Darwinistisk hverdag en renessanse, vær du trygg. Det den vanlige «zoombie» tar for gitt, må bare kollapse under egen vekt først. Statens risbolle må rives ut av hendene, og keisernes inflatoriske sirkus må opphøre. Først da brytes forbannelsen. Når denne forbannelsen brytes, er bare et spørsmål om tid.
Europeere har opplevd langt verre kriser enn dette tidligere. Vi vil overleve dette også. Det vil si, de av oss som erkjenner at skyene finnes på himmelen, selv om den blinde ikke kan se. De av oss som har evne og kunnskap til å klare oss selv. De av oss som går våre egne veier. Så, når vi først dykker ned i Darwins, «survival of the fittest» og biologi, er det ingen grunn til å ikke avslutte fatalismen på en positiv note.
Etter de lange vintre får vi et Ragnarok. Det er bare en rensende ny start.
Vi avslutter med et gammelt norsk ordtak:
«Det er ikke noe som er så galt, at det ikke er godt for noe»