En av de mest attraktive sidene ved den vestlige væremåten var for meg muligheten til å kle meg moteriktig og feire kvinnekroppen med bikini på sommeren, lette sommerkjoler og vind i håret. Den type frihet var langt mer attraktivt enn tung hijab og lakenkjoler, der både figur og skjønnhet ble nøytralisert. Litt av poenget med slike antrekk er jo å viske ut kvinnens skjønnhet og redusere henne til et mannseid og kontrollert objekt.
60-tallets kvinner inspirerte meg med sine slanke, men formfulle kropper, der de oste seksualitet, selvtillit og lekenhet. Det er ikke vanskelig å forstå at en kvinne som har brutt med patriarkatet ønsker å rive av seg det som minner henne om tvang, ukultur og religion. Sensualitet er forbundet med skam, og skjellsord blir kastet etter kvinnen som i disse kulturene våger å være lettkledd.
Vi markerte oss i min ungdomstid i Norge ved å vise hud. Og frihet den gang var å gå i kort skjørt eller singlet. Og vi gjorde det, selv om miljøet og moralpolitiet sladret og «friheten» ofte endte med skyld over å ha kastet skam over storfamilien. Jeg sier ikke at det å vise hud er synonymt med frihet, men valgfrihet der du selv har selvbestemmelse over egen seksualitet, er en frihet som bør ivaretas av alle. Dette ser jeg er under press i dag, og det er for meg helt uforståelig hvordan vi har kommet hit.
Feminister ønsker å rive kvinner ned fra strippestanga og tvangskle dem. Det er ikke lenger greit å være sexy uten å være utsatt for slutshaming og hets. Ofte lurer jeg på hva forskjellen er mellom sosial kontroll og skam utført av innvandrermiljøene og sosial kontroll utført av vestlige feminister? Begge vil jo legge premisser for kvinnen og hvordan hun skal oppføre seg. Begge reduserer henne til seksuelt vesen der hennes oppgave er å skamme seg over kroppen og underkaste seg.
Min umiddelbare tanke er at vi nå konstruerer et problem som ikke er der, og ofte på bekostning av andre kvinner. Det ser vi når det nå er motstand mot kvinner i bikini i en helt vanlig setting der det tidligere ikke var et problem. Det kreves tvangspåkledning av kvinnekroppen, og fenomenet sprer seg. Sprøtt nok blir kvinner i eksempelvis Iran påtvunget kleskode. Det er straffbart å ikke bruke hijab. Så langt går de i muslimske land for å kontrollere kvinners seksualitet og kropp. Hvor langt vil vesten og vestlige feminister gå for å tilfredsstille sine behov for å dekke til kvinnekroppen?
Vi har fått et så lett krenkbart samfunn at vi ikke lenger tåler å se hud. Vi skal helst være skånet for alt som sår usikkerhet i oss. Jeg vil ha full selvbestemmelse over egen kropp, og det innebærer retten til å gå lettkledd og feire kvinnekroppen. Det er nemlig noe sensuelt, vakkert og sterk med kvinnekroppen. Den konstante skammen kvinner skal bli påført er uholdbar, den er ikke noe vi skal sitte og se på uten handling. Å være skamfri er å være fri for tvang, å være fri for tvang er å leve etter egne premisser og ikke andres.
At den norske venstresiden og de såkalte «feministene» nå står og roper slagord sammen med jenter i hijab er en tragedie. Det er en skandale. Det er patetisk.