Utviklingen på Holmlia er i seg selv et tilstrekkelig bevis på at norsk politikk og samfunnets evne til å forutse og planlegge for fremtiden er for dårlig. Alt for dårlig. Presten på Holmlia, Silje Kivle Andreassen, roper nå varsku og oppfordrer til et folkemøte. Byrådslederen fra Ap og en politisjef i Oslo skal da komme, lover de. Den fungerende SV-lederen Kari Elisabeth Kaski sier:
– Vi må erkjenne at dette er et akutt problem og noe politikerne må jobbe sammen om for å løse.
Men nå er det kanskje for sent. Volden eskalerer, politiet blir vist alskens fiendtlige tegn når de kjører inn i nabolagene. Her er myndighetene sett på som fiender, som noe fremmed og uønsket. Her lages egne regler. Her respekteres «gangsterne», fordi det er de som har penger og makt. Hvorfor i alle dager har ikke noe vært gjort før?
Naive Norge
På begynnelsen av 2000-tallet filmet Resetts nåværende videoprodusent Christofer Owe en dokumentar på Holmlia. Han flyttet dit for et år. Resultatet ble Naive Norge, en dokumentar som TV2 viste – én gang (i 2006) – og som deretter aldri har blitt vist. Det ble et voldsomt rabalder og «alle» skulle ta avstand fra dokumentaren, også de som hadde vært involvert i produksjonen frem til visningen. Owe ble stående alene, utsatt for en kritikk og en drittpakke av så vel Thomas Hylland Eriksen som en rekke journalister. De stilte hans motiver i tvil.
Owe var angivelig ute etter å «svartmale» situasjonen. Han hadde visstnok «bestemt seg på forhånd». Underforstått i hele kritikken var selvfølgelig at Owe var en typisk rasist som ikke klarte å akseptere hvor flott det var å bo i et blandet område med mennesker fra flere kulturer.
Det Owe viste av Holmlia allerede for over ti år siden var et samfunn uten lim, uten lojalitet, respekt og tilhørighet til fellesskapet, til Norge. Owe så tidlig at dette kom til å gå galt. Derfor ble han hudflettet, fratatt sin profesjonelle karriere, støtt ut i kulden. Han var den typiske norske mannen med fremmedfrykt.
Ikke én gang falt det Owe inn å reise en hånd til sitt forsvar og si det som det var: han tilhører en minoritet selv. Halve slekten er jødisk. Deler av familien forsvant i Holocaust. Her snakker vi ikke om en mann som på vegne av en majoritet har fordommer, vi har heller å gjøre med noen som nettopp på grunn av sin bakgrunn evner å forstå hvor skjør sivilisasjonen faktisk er, og hva som må til for at lover, regler og velferdsgodenes knapphet skal respekteres.
Og nå omsider, kommer det samme kaliberet mennesker som en gang ødela en manns karriere, og vel også hans liv, tilbake i offentligheten med ord om hva som må gjøres, mobiliseres, mønstres, tas av tiltak, osv. På Holmlia. For nå har det gått helt galt, slik Owes dokumentar var et bidrag på et tidlig stadium til å forstå. For hele 12 år siden ble Naive Norge vist, for deretter å fjernes fra den kollektive hukommelse.
Uansvarlighet satt i et journalistisk system
Det er mange som er sinte i Norge nå. De er sinte på politikerne som har snakket seg bort fra alle problemene, som har snakket om tiltak for integrering, som har bydd over hverandre i oppmykninger i asylpolitikken eller hvor mange som skulle bli tatt inn. 10 000, 20 000, 100 000. Og det som slår folk er at politikere – særlig «godhetsapostlene» – aldri må ta ansvar for den rollen de en gang har hatt i å legge opp til den utviklingen som nå beviselig har gått helt galt av sted. «Plutselig» kan de mene noe helt annet. Ja, nå er det ikke måte på hvor strenge Arbeiderpartiet skal være i innvandringspolitikken.
Og hvem kan klandre politikerne for å snu på femøringen – så lenge de kan? Er det ikke fantastisk å kunne vende kappen etter vinden? I dag heier jeg på Rosenborg, og i morgen på Brann. Alt avhengig av hvem som er øverst på tabelltoppen. For det fine er at ingen holder meg ansvarlig for det jeg en gang sa. Nei, jeg kan simpelthen invitere en journalist til politikerkontoret mitt, og så kan jeg fortelle hva jeg mener NÅ! Og denne journalisten vet enten ikke hva jeg har sagt før, eller bryr seg ikke om det, eller er redd for å konfrontere meg med det. Fordi hvis journalisten er for tøff i spørsmålene, finner jeg heller en annen journalist, som får et «scoop». Journalistene kan brukes som megafoner.
Tjenesteforsømmelse
Norske politikere slipper altfor lett. Norske byråkrater slipper altfor lett. Politiet slipper for lett. Det er et samrøre mellom pressen og de øvrige makthaverne som hindrer den ansvarlighet som er påkrevd av de som skal STYRE landet. Pressens jobb er å påse at makthaverne gjør sitt beste, at de skjerper seg. Og skal man skjerpe seg, må godt arbeid belønnes og slett arbeid må straffes.
De siste dagene har vi sett diverse utspill fra ulike Ap-folk. Den nye innvandringspolitiske talsmannen kunne like godt hatt på seg FrP-logo. Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik er plutselig blitt bekymret for «asylsystemets» bærekraft, Ja, nå må man visst stramme inn. Men på intet tidspunkt smeller journalistene av noen spørsmål om hvorfor de mente noe annet tidligere. Om hvorfor vi skal tro på dem nå. Om hvilket ansvar de har for at det nå er problemer. De lar dem ikke svette over spørsmålet om de ikke egentlig er inkompetente, opportunistiske, uansvarlige eller regelrett har gjort en bevisst tjenesteforsømmelse. Er de altså skikket til å være politikere!
Nei, isteden intervjues de med enkle spørsmål om fremtiden. For fortiden betyr ingen ting. Det er det som er så fint med å være politiker i Norge. Du belønnes for å være «treg» i å oppfatte faresignaler. Jo mindre du «ser», desto bedre menneske kan du fremstå som. Og til slutt, når det har gått helt galt, ja, når det er for sent – da, først da kan du stå frem å si hva som må gjøres.
Vi har altså et betydelig problem her i landet. Vi har en presse som ikke gjør jobben sin. Kanskje det rett og slett er for mange journalister, som er holdt i live av pressestøtte og kringkastingslisens. Disse journalistene svermer rundt de mektige og tigger og ber om smuler av «gode saker» som de kan klistre på avisene sine. Jeg fikk et intervju med Hadia Tajik!!! Hun sa ja. Og for at hun skal si ja neste gang, må jeg fremstille henne pent. Og det er ufint å konfrontere henne med fortiden, hva hun eller Trine Skei Grande en gang har sagt, eller gjort, eller løyet om. Da kommer ikke neste sak til meg og min avis.
Norske presse er et patetisk, servilt skue, og det er folket og fremtidige generasjoner som må svi.