Johan R. Honkainen Gyllenspetz skildrer i en kommentar sitt besøk hos Meny på Stovner, der flere av de ansatte, ifølge Gyllenspetz, bærer hijab. Han skriver blant annet følgende:
«I dag var det fire åpne kasser. I tre av de satt det damer med hijab. I den fjerde var det en mann, så jeg gikk dit. Der var det imidlertid lang kø. Det sluttet med at jeg gikk til den nye selvbetjeningsløsningen. Men uansett, jeg la igjen penger hos Meny Stovner, og det bidrar til at de kan ansette personer med hijab. Jeg må nok slutte å handle i den butikken. Selv Meny Grorud har ikke den samme hijabdominansen.»
For en gangs skyld ser vi oss nødt til å rykke ut i forsvar av hijabkledde kvinner. Ikke fordi at vi syns at hijaben bør normaliseres i det norske samfunnet. Tvert imot, vi er nødt til å fortsette å stille spørsmål til særlige klespåbud for kvinner, hver eneste dag. Kvinnekroppen er akkurat som mannskroppen først og fremst et redskap, med funksjoner langt utover det å være et seksuelt objekt.
Kvinner skal ikke føle noe press om å hverken dekke seg mer, eller vise overdrevet mye mer hud, relativt til menn. Derfor er det viktig å fortsette å snakke ut mot normaliseringen av hijab. Hijab er et symbol på en særlig påbudt kvinnelig kyskhet i islam, et signalement av en kyskhet som ikke kreves av menn. Det er bakstreverske verdier vi må kjempe imot.
Når det er sagt, vil vi understreke at det er helt avgjørende i dagens debattklima at vi klarer å skille mellom politiske debatter om generelle problemstillinger og møter med enkeltmennesker. Fremfor alt mener vi at det er viktig å møte folk som individer, og ikke som representanter for en hel folkegruppe eller en religion. Vi er islamkritikere, men det betyr ikke at vi kan gjøre enhver kvinne med hijab til vår fiende.
Politikk er ikke personlig
Om de sitter mange i kassa med hijab kan det nok være provoserende for veldig mange, men det rettferdiggjør ikke en fiendtlig innstilling til personen som sitter der. Hva er poenget med det? Dette er personer med følelser, ambisjoner og håp. Religionsutøvelse av alle slag i det offentlige er noe vi er svært skeptiske til. Men diskriminering av enkeltindivider basert på hva de har på seg er også noe vi er imot.
Kvinnekampen handler om å befri kvinnen fra alle former for skambeleggelse. Det handler om å ta til motmæle mot religiøse krefter som vil begrense kvinners frihet og behandle kvinner og menn annerledes. Det handler om å kjempe imot at kvinner blir pålagt et ansvar for ære og skam. Men det handler også om at kvinner skal slippe å bli behandlet dårlig fordi de har på seg noe andre ikke liker. Vi er for forbud mot ansiktsslør, men hijab for voksne kvinner kan derimot ikke forbys, selv om vi absolutt bør fraråde det og ha en levende diskusjon om hvilke verdier som ligger bak.
Vi ønsker heller ikke mer islamsk innflytelse i det norske samfunnet. Men da er det viktig å engasjere seg i innvandringsdebatten, for det er der skoen trykker. Om vi blir mange kan vi presse frem reell forandring. Også må hijab kritiseres på generelt basis. Der må fokus være, ikke på de enkelte kvinnene.
Vi bør kunne kritisere religion og ideologiske plagg uten at de som praktiserer sin religion blir ansvarliggjort for andres gjerninger. Vi støtter ikke en slik atferd som legger opp til at vi skal forlate en butikk fordi noen gjør sin jobb i hijab. Å være fiendtlig innstilt til enkeltmennesker man møter i hverdagen på den måten og attpåtil skrive om det er lov, men det fører oss ikke videre i debatten.