I debatter omkring både feminisme og innvandring dukker det av og til debattanter opp som bruker uttrykket «hvite, middelaldrende menn». Det dukker opp både i kommentarfeltene og i artikler som publiseres i media. I kommentarartikkelen «Medienes enfold» i Dagbladet (2015) skrev f.eks. Marie Simonsen: «Reproduksjon av kjønnsstereotyper er nå en ting, det er en seig materie vi alle sitter klistret i, men kanskje bør tradisjonelle medier være vel så bekymret for å ende som den siste bastion for hvite middelaldrende menn. Det har vi jo kommentarfelt til.»
Hun har brukt uttrykket flere ganger, med variasjoner («sinna, hvite menn», o.l.). Med andre ord er en ny gruppeidentitet etablert; «Hvite, middelaldrende menn». De har ikke etablert denne gruppeidentiteten på egen hånd, andre har gjort det for dem. Det grupper har til felles, er at de har nettopp «noe til felles». Verdier, trosoppfatninger, holdninger.
Det er på tide at vi tar diskusjonen om gruppen «hvite, middelaldrende menn».
Hva mener de, de som til stadighet bruker dette uttrykket? Trolig oppfatter de denne gruppen som menn som er politisk reaksjonære, høyreekstreme, antifeministiske og rasistiske. De vil gjøre Norge hvitt igjen, og jage kvinnene ut på kjøkkenet, mens de setter seg foran TV-en med øl og peanøtter for å se på Champions League.
Finnes det slike menn? Selvfølgelig finnes de. Nøyaktig hvorfor de oppfattes som «middelaldrende» har jeg aldri forstått; mitt inntrykk er at de finnes i alle aldre. Når det gjelder det med det kvinnefiendtlige, så kommer de i alle farger også, og med alle mulige etniske bakgrunner. Ergo må det være det innvandringsfiendtlige som utgjør den samlende faktoren; de er rasister.
Det venstresiden gjør, når de bruker dette uttrykket, er nøyaktig det samme de anklager høyresiden for å gjøre: De konstruerer stereotypier om grupper, og tillegger enhver de definerer inn i gruppen de samme holdningene og verdiene. Uten faktoren «rasisme» ville trolig ikke gruppen «hvite, middelaldrende menn» la seg konstruere, ettersom så mange menn, i alle farger og aldre besitter antifeministiske holdninger.
Sist gang jeg så uttrykket «hvite middelaldrende menn» bli brukt, var i kommentarfeltet under en artikkel på Resett om Shurika Hansens debatt med Kvinnegruppa Ottar på Dax18. En debattant stilte spørsmålet om hvorfor «hvite, middelaldrende menn er sinte på feminister».
Spørsmålet er så merkelig. Det er mange som ikke liker feminister, både hvite og svarte. De kommer også i alle aldre. For eksempel er mange unge gutter og menn ivrige følgere av youtubere som «PewDiePie» og «Sargon of Akkad». I «Mannegruppa Ottar» på Facebook, en gruppe som harselerer med feminisme, finner man medlemmer i alle aldre og farger. Det de har til felles er at de er menn, ikke at de er hvite og middelaldrende. Og når det gjelder hvorfor de reagerer på feminismen av i dag, så er det en temmelig komplisert diskusjon i seg selv, som det ikke er plass til å gå inn på her.
Mistenkeliggjøring og stereotypi
Jeg tror absolutt at det finnes en god del menn som er veldig antifeministiske. De støtter enhver debattant som utfordrer Kvinnegruppa Ottar, slik Shurika Hansen gjorde på Dax18. Jeg tror likevel ikke at det er så enkelt som at dette utgjør hele bildet. Det de gjør, de som med satirisk snert bruker uttrykket «hvite, middelaldrende menn», er faktisk ganske fordomsfullt. De spiller oppunder bildet om at det å være hvit, middelaldrende og mann er synonymt med å være reaksjonær og høyreekstrem, med alt det dette innebærer; antifeminisme, rasisme og innvandringsmotstand, ja, regelrett fascisme. Dette er en stereotypisk mistenkeliggjøring, og det gjør det vanskelig å mene noe som helst, for samme hva man mener, så vil det, dersom det faller utenfor «boksen» kategoriseres som meninger man har fordi man er en «hvit, middelaldrende mann», ikke fordi man er et selvstendig tenkende menneske, og når man defineres inn i en gruppe tillegges man alle de holdningene denne gruppen er definert til å ha.
Debatten om feministers holdning til innvandrerkvinner er betegnende for problemet: Hvis man er en «hvit, middelaldrende mann» og mener at feministbevegelsen har sviktet innvandrerkvinnene, vil man anklages for å ha «alternative motiv»; det man egentlig er ute etter er å «ta feministene», samtidig som man får slengt ut av seg noe gørr om innvandrere.
Disse mennene finnes. Jeg er ikke blind; jeg har sett dem i kommentarfeltene. Men jeg tror også at det er mange «hvite, middelaldrende menn» som overhode ikke har den «baktanken» de mistenkeliggjøres for å ha, og som ikke faller innunder stereotypien. De drives ikke verken av rasisme eller et ønske om å dra på kvinnene et forkle og jage dem ut på kjøkkenet igjen.
I stedet er de rett og slett liberalister. De er tilhengere av personlig frihet for både menn og kvinner, og de reagerer på den samme ansvarsfraskrivelsen som Hansen reagerer på, når hun ser organisasjoner som Kvinnegruppa Ottar. Dette er organisasjoner som burde (med tanke på sin ideologi) stå på barrikadene også for minoritetskvinner. I stedet er de knapt villige til engang å ta i problemstillingen med ildtang. De går uhyre forsiktig i dørene, trolig fordi de (som så mange hvite) er livredde for å anklages for rasisme. De svikter altså idealet om personlig frihet for begge kjønn, dette idealet som (i sin tid) lå til grunn for kvinnekampen, men som nå har veket plassen for andre idealer.
Autoritære feminister
I tillegg kommer det faktum at grupper som Kvinnegruppa Ottar selv ofte viser seg å ha en del autoritære holdninger. For eksempel er de kategoriske motstandere av både pornografi og prostitusjon under alle omstendigheter, fordi de oppfatter det som kvinnediskriminerende. Det dreier seg altså ikke bare om de tilfellene der kvinner utsettes for tvang og menneskehandel (forbrytelser vi alle burde reagere sterkt på, og som burde straffes strengt), men under alle omstendigheter.
De har altså ingen forståelse for at enkeltmennesker, både kvinner og menn, kan velge å delta i denne «næringsvirksomheten» for å tjene raske og store penger. De avviser altså selv idealet om personlig frihet, når det strider mot deres egne antipatier. Da blir det ikke lett å, på ideologisk grunnlag, gå løs på andre grupper som også avviser konseptet personlig frihet, som for eksempel konservative muslimske miljøer. Man kaster ikke stein når man bor i et glasshus.
I gruppen «hvite, middelaldrende menn», derimot, finner man faktisk mange som fremdeles tviholder på idealet om personlig frihet. Mange av dem er Høyre-velgere, noen er Frp-velgere, og de har derfor en liberalistisk grunnholdning. Jeg tror at det sannsynligvis er dette motivet, det liberalistiske, som gjør dem så i stand til å se i hvilken grad slike grupper som Kvinnegruppa Ottar svikter det som burde være deres egentlige gebet. Hvorfor tror så mange at bare fordi man er hvit, har penis og «pusher femti», så er man ikke i stand til å ha idealer, men er i stedet drevet av et så banalt og utdatert motiv som rasisme?
Det er også mange andre som ikke faller inn under kategorien «hvit, middelaldrende mann» som deler de samme oppfatningene vedrørende personlig frihet. Shurika Hansen er kvinne, ung og av somalisk opprinnelse. Gruppemessig (for de som er opptatt av slikt) er hun det motsatte av disse «hvite, middelaldrende mennene», men ut fra hva jeg kunne høre henne si i debatten på Dax18, så har hun ikke glemt hva basisen for all sosial kamp faktisk egentlig er: Frihet.
Frihet er en liberalistisk verdi. Uten friheten hjelper det ikke med all sosial utjevning i verden; en fange har det ikke bra, bare fordi han får den samme maten som alle de andre fangene, eller fordi de andre fangene må gå i samme uniform som ham/henne. I Hansens tilfelle kan hun ikke mistenkes for å være en reaksjonær, hvit rasist, så hun må utstå andre skjellsord. Fra minoritetsmiljøet får hun gjerne høre skjellsord som «husneger». Innvandrermenn som har tatt de samme oppgjørene som Hansen, får gjerne høre at de er «Onkel Tom».
Og det de gjør, de som snakker slik om unge med innvandrerbakgrunn som ikke faller innunder venstresidens idealer, er det samme som det de gjør, de som mistenkeliggjør gruppen «hvite, middelaldrende menn». Med utgangspunkt i kombinasjonen «identitet + mening» generaliserer de, og kommer fram til en konklusjon om «hvorfor gruppen mener det de mener». De mener det de mener fordi de tilhører gruppen «hvite, middelaldrende menn», og mennesker med innvandrerbakgrunn som deler de samme liberalistiske idealene får merkelapper som indikerer at de har «underkastet seg» denne gruppen, de «hvite, middelaldrende menn».
Fornærmelsen er dobbel; man tillegges både et sett av meninger man ikke nødvendigvis deler, og man tillegges mindre edle motiver for å ha disse meningene. Fornærmelsen er total; man påklistres lag på lag med ubehagelige motiver. Med andre ord har man blitt definert inn i en gruppe, enten man vil eller, dersom man er hvit, har penis og pusher femti, eller har innvandrerbakgrunn og i tillegg regner seg som liberalist. En påtvunget identitet. Identitetspolitikk for de som har en liberalistisk grunnholdning, og som har et nyansert, skeptisk forhold til ideen om gruppeidentitet allerede i utgangspunktet. Ironien er så overveldende at man kan miste pusten.
Når jeg ser uttrykket «hvite middelaldrende menn», tenker jeg at det ikke bare er en ufin debatteknikk. Jeg tenker mer enn som så. Jeg skal være helt ærlig, og innrømme at jeg tenker om avsenderen at «her går ikke heisen helt opp i toppetasjen. Flyet er i lufta, men det er ingen bak spakene». Det er det jeg tenker. Såpass til «hvit, middelaldrende mann» er jeg faktisk.