De som går rundt og baksnakker andre, er som regel dårlig likt. Baksnakket tas videre av sladrehanker. Det trenger ikke å være sant det som hviskes i øret, det er ingen som hører på Resett allikevel. Alle i etablissementet snakker om Resett, men sjelden med oss. Det er synd, vi vil gjerne ha en samtale. Dialog er viktig og det står ikke på oss.
Men det er spørsmål om ikke folk i de etablerte mediene etter hvert også begynner å bli lei av det feige småfolket som tasser rundt på platte føtter og sladrer om de (Resett) som er slemme. Noen bør lære å oppføre seg og konsentrere seg om sin egen butikk og ikke bruke så mye tid på andres. Nordmenn liker å tenke selv, de liker ikke å bli fortalt hvordan de skal tenke, eller hovmodig snakk om at de tar feil og at selvutnevnte har rett.
De mislykkedes nisje
Når en tenker på slike som Gard Michalsen, redaktør Harald Klungtveit i Filter nyheter og konspirasjonsviter Jon Færseth så henfaller tankene et stykke tilbake i tid. Til de årene da folk gikk ut til postkassa for å hente avisen og NRK hadde monopol. Når jeg tenker på Michalsen og hans besettelse med Resett, minnes jeg en selvutnevnt vaktmester over en båthavn. Han hadde hytte på en knaus over parkeringsplassen og brukte ferien sin til å passe på den. Han noterte ned tider, brukte klokka flittig og ringte øvrigheta hvis noen sto over.
Mange trodde at han fikk prosenter av bøtene, men det var ikke riktig. Han gjorde det gratis. Det var ikke slik at han ikke hadde annet fore. Hytta hans trengte maling, særlig vindskiene var fæle, der hadde råten fått fotfeste. Flaggstangen hadde blåst ned, men den ble liggende. Han fikk aldri tid til det. Parkeringsplassen krevde sitt. Det var ikke bare den, det var også en brygge for korttidsfortøyning og der var det ofte noen som tok seg til rette. Mange var også uansvarlige med fortøyning. Men han tok ansvar og fortøyde med stramme tau og harde knuter i tilfelle det ble storm. Han hang også opp lapper om at en skulle bruke søppelkassa og at det var forbudt å løpe på brygga.
Like ved båthavnen lå det en butikk, dit kom det ofte hyttefolk fra øyene utenfor og eieren av butikken hadde satt ut noen trillebårer. Disse hadde han malt røde og de sto lent opp mot gjerdet. Da fikk han mer å gjøre siden noen brukte trillebårene til å frakte bagasje fra bilen til båten. Kona hans satt under en parasoll med en solhatt, hun hadde teipet brillene, røkte rullings og løste kryssord. Han satt i vinduet og fulgte med, så han noe så var han der umiddelbart og snakket med pekefingeren. Han brukte alltid «vi» når han irettesatte, som om han representerte noen.
Men en dag var han borte og den nye eieren rev hytta og satte opp noe fint. Den gamle eieren ble fort glemt, om noen nevnte ham, ristet folk på hodet. Han ble ikke savnet.