Så kom Trine Skei Grande-saken opp nok en gang. Nå fra varslerne, unggutten inklusive. Helt berettiget, for saken har vært høyaktuell hele tiden. Temaet er utilbørlig atferd, men det er ikke diskutert i Grande-settingen av de fleste redaktører. Høyst merkelig, fordi temaet i seg selv verdimessig burde trumfe selve måten nyheten kom frem på.
Den 24. januar i år, tok andre visepresident på Stortinget, Morten Wold, opp hva som skulle til for at stortingsrepresentanter kunne miste eller forlate sitt sete. Selvfølgelig i kjølvannet av MeeToo, men Grande-saken hører og til her. Det Wold egentlig burde ha stilt som spørsmål er: Hva anses som upassende eller utilbørlig adferd av de folkevalgte? For kjernen i dette er: hvordan presidentskapet bør reagere, fordi vi snakker om atferden til en av landets folkevalgte. En av stortingsrepresentantene, landets fremste tillitsvalgte, de som bestemmer over lover og regler, og derav straffereaksjoner for oss vanlige, dødelige – når vi tøyer eller overgår lovens grenser.
Med respekt å melde, den diskusjonen har vi ikke tatt i saken til kvinnen, partitoppen, og tidligere stortingsrepresentant, Trine Skei Grande, nå statsråd. Mange redaktører har dessverre vist en berøringsangst uten sidestykke. Skal vi virkelig ikke diskutere om vi skal sette krav til våre øverste tillitsvalgtes atferd? Vi har jo allerede regler for slikt med sanksjoner for våre statsansatte, med tap av stilling som strengeste utfall. Det er på tide med en debatt om upassende, utilbørlig og for den saks skyld, usømmelig atferd.
Offentlighetens hukommelse er dårlig, spesielt kan det kan se slik ut når det gjelder involverte personer som vi liker. Er redaksjonene snillere med kvinner? Kan vi faktisk snakke om den norske «trynefaktoren» i Grande-saken?
Med utgangspunkt i det som ikke lenger kan bestrides som rykte, varsel er levert, må vi forholde oss til det faktum at Trine Skei Grande i beruset tilstand, hadde samleie, mens hun var stortingsrepresentant (og partitopp) med en beruset, mindreårig gutt på en åker under et bryllup i 2008. Aldersforskjell, ca 20 år. Det var både hørbart og synlig for enkelte gjester.
Faktum! Punktum
Hva så? Her er tre eksempler, for å memorere opp den dårlige offentlige hukommelse i forhold til regler og sanksjoner som gjelder for oss vanlige dødelige, og for å sette dette i perspektiv:
1. Domstolsapparatet har nylig avsagt en kjennelse. En politimann får – etter anke – IKKE tilbake sin jobb etter ufyselige kommentarer om tidligere statsminister, Jens Stoltenberg, på Facebook. Stikkord for hans arbeidsgiver som grunn for avskjeden: Utilbørlig atferd. Saken startet da politimesteren startet avskjedssak i sitt «tilsettingsråd» med hjemmel i Statens personalhåndbok om «utilbørlig atferd».
2. I en personalsak i 1993, der en fengselsbetjent hadde sendt flere postkort med støtende tekst og bilder, stemte arbeidsgivers (Kriminalomsorgen) «tilsettingsråd» slik: en representant for avskjed, tre for ordenstraff og den femte for avvisning av saken. Stikkord for hans arbeidsgiver som grunn for personalsaken: Utilbørlig atferd!
3. Høyesterettsdom av 17. mars 1993: En fengselsbetjent fradømmes sin stilling på grunn av seksuell omgang med en mindreårig, utenfor tjenesten (ref, Rettstidende 1993, side 265). Stikkord for hans arbeidsgivers grunn for avskjeden: Utilbørlig atferd. l rettskilden sies det intet om den mindreårige var beruset, slik som i Trine Skei Grande-saken, men jeg regner med at dette hadde vært skjerpende, om omstendighetene hadde vært slik.
Fellesnevner for alle sakene er nettopp «utilbørlig atferd», (ref tjenestemannsloven § 14 og 15 innarbeidet i Statens personalreglement).
Spørsmålet blir da om det skal det være strengere regler for statsansatte versus stortingsrepresentanter? Eller folkelig omskrevet i Grande-tilfellet:
Skal det være forskjell på kong Salomon og Jørgen Hattemaker?
I denne saken har det faktisk sett slik ut så langt. Selv Stortingets presidentskap ser fullstendig handlingslammet ut. Intet regelverk, ingen reaksjon. Ingen uttalelser om hva man synes om slik atferd. Hvor er verdiene man kunne trukket fram? De er å finne i «Veileder for stortingsrepresentanter». Er det vi ser i Stortingets presidentskap, null ledelse, kun regeladministratorer?
For i dette perspektiv kan altså den ovennevnte statlige arbeidsgiver (politi, kriminalomsorg) med tjenestemannsloven i hånd, stille spørsmål om tjenestemannens opptreden er utilbørlig, både i og utenfor tjenesten, en lovanvendelse som burde løftes fram i kjølvannet av MeeToo-bevegelsen. Jeg klipper fra dette emnet i tjenestemannsloven, slik sitert i Statens personalhåndbok, pkt 2.11.8: om utilbørlig atferd:
Uttrykket «utilbørlig atferd» i den någjeldende tjenestemannsloven, er ment å dekke uttrykket «utilbørlig forhold» og «usømmelig adferd» i de tidligere lover. Det sistnevnte uttrykk har vært fortolket i en høyesterettsdom, Rt-1931-809, hvor det bl.a. er uttalt at uttrykket er «en generell betegnelse for ethvert mislig forhold fra tjenestemannens side som etter sin beskaffenhet kan være egnet til å nedbryte den aktelse eller tillit som stillingen krever».
Ved vurderingen av dette spørsmål har det vært antatt at det må tas hensyn til stillingens art og viktighet. Jo mer ansvarsfull stillingen er, desto større krav må det stilles. Det kan være naturlig å stille strengere krav til tjenestemenn i visse tjenestegrener, eksempelvis kirke, skole, rettsvesen, tollvesen og politi.
Sammenlignbare saker i forhold til Grande-saken har altså ført til avskjed for ansatte i Staten. Det er dermed ikke sagt at slik følge/konsekvens vil gjelde for TSG i dag, men hva med en passende reaksjon, ut fra forholdet i 2008? Vi ser i kjølvannet av MeeToo, at sakene ikke trenger å være av ny dato for å få konsekvenser og at det til visse grupper stilles høyere krav. Jo høyere stilling, jo høyere krav, sa Høyesterett.
Videre for den offentlige hukommelse, især for en rekke redaksjoner:
Hva med å holde seg til «Etiske veileder for stortingsrepresentantene», vedtatt av Stortingets presidentskap så sent som 26. mai 2016? Den sier innledningsvis:
– Stortingsrepresentantene innehar Norges fremste tillitsverv
– Det stilles høye krav til den enkelte representants integritet
– Det forventes at den enkelte representant opptrer i samsvar med formelle regler og allmenne etiske prinsipper
– Representantene må være klar over at deres opptreden er særlig utsatt for offentlighetens søkelys (utheving gjort av undertegnende)
I dette perspektivet har vi altså sett en stortingspolitiker, nå statsråd, som i starten nærmest gikk i dekning, unnlot å gi kommentarer, og som mest sannsynlig styrte sin partistab/ledelse til samme policy, men som litt etter litt ble tvunget på banen. Først med «Ingen kommentar», deretter benektelser, deretter at «dette ikke hadde noe med offentligheten å gjøre, inngikk i privatlivet, delvis bekreftetet en hendelse», osv. Det var en serie med unnamanøvre i dagevis, etter hvert uker. Var det fordi det gjaldt en stortingsrepresentant, at saken var utenfor lovverkets rekkevidde? Eller fordi pressen holdt en hånd over saken?
Følgende spørsmål gjenstår:
– Hva med Grandes vurderingsevne i dette?
– Hva med hennes kjennskap til norske lover og regler, for eksempel tjenestemannsloven?
Hun var jo selv meget hard mot en fylkespartikollega for noen år siden.
– Grande er nå statsråd – er hennes dømmekraft god nok til å sitte rundt kongens bord i regjering?
Er det noe skremmende med hennes totale vurdering i saken?
Og hva med hennes egen moral og etikk oppe i alt dette? Det etiske aspektet ved egne reaksjoner, benektelser, manglende kommentarer, sannsynlig policy-styring vedrørende egen stab? Kan vi stole på et slikt menneske?
De er så sørgelig stille, både presidentskapet, stortingspolitikerne og pressen. Hvorfor det?
Siden de folkevalgte og norske redaksjoner med et par unntak, inntil det siste, ikke har stilt spørsmål i denne saken, får den «vanlige mann i gata» gjøre det. Rokker dette ved den tillit og aktelse velgere bør ha? Rokker det ved tilliten til stortingstrepresentanter, systemets struktur og presidenskapets evne til å handle? Har vi blitt en nasjon av regeladministratorer, uten reelle ledere med evne til å ta ansvar, se konsekvenser og utføre sanksjoner?
For den som ennå ikke er helt overbevist, så lager jeg en parallell. For av og til må ting kokes ned til det helt absurd enkle, for å få frem det konkrete, det prinsipielle. Så jeg stiller spørsmålet helt på spissen:
– Synes du det er akseptabelt at den fulle, mannlige politimesteren (38 år) i politidistriktet ditt, har samleie med din mindreårige, fulle datter/barnebarn (på 16/17 år), på en åkerlapp under et bryllup, hørbart og synlig for gjestene? Synes du det er aktverdig eller usømmelig, eller en privatsak?
Den delen av tjenestemannslovens § 14 og 15 som gjelder sanksjoner må på bordet og diskuteres, og legges inn i regelverk for alle som har en stilling i det offentlige (også kommune, fylkeskommune, og stortingspolitikere, osv).
I friskt minne, fordi vi har et utdatert lovverk, så nevner jeg også en lærer på en videregående skole på sørlandet som tillot seg flere frastøtende kraftsalver på sin offentlig Facebookside. Han omtalte en statsråd med grove negative betegnelser, betegnelser som enhver elev og annen borger kunne lese. Hva vet vi om reaksjonene i etterkant fra arbeidsgiver, Aust-Agder fylkeskommune? Er det akseptabelt at det ikke er noen reaksjon? Da kan jo elevene bare følge i lærerens mobbefotspor.
Enhver borger må kunne gis rett til å innklage en sak om utilbørlig eller usømmelig atferd mot enhver offentlig ansatt som kvalifiserer seg, etter handling eller ytring som defineres som slik nevnt atferd. Lovverket/regler må oppdateres. Sivilombudsmannen burde være klageinstans i slike saker.
Statsminister Erna Solberg, en prat med TSG er kanskje på sin plass? Stoler du på henne? Eller vurderte du også feil?