Nok en gang kan vi lese om hvordan Stortingets folkevalgte bevilger seg selv mer lønn og gode betingelser, som om de ikke hadde det bra nok fra før.
Et prinsipp ved Stortinget, som mange politikere også selv hevder, er at nasjonalforsamlingen skal representere et snitt av befolkningen. Om dette er intensjonen, bør dette fremkomme ikke bare i hvorledes mandatfordelingen er lagt opp, den bør absolutt også reflekteres i de økonomiske kompensasjoner som ytes til de folkevalgte. Det skal verken lønne seg, eller ikke lønne seg, å representere folket i fire år. Man skal gjøre en jobb som man frivillig går til på grunn av jobben som skal gjøres, ikke for pengene. Om man er enige i dette prinsippet, bortfaller argumentet om lik lønn for likt arbeid i Stortinget, fordi man gjør likt arbeid, og ”lønnen” eller pengene har ingen relevans. Man er der for jobben, ikke for pengene. Dette fører resonomentet videre til neste punkt, om den såkalte lønnen. En Stortingsrepresentant er ikke ansatt, representanten kan ikke sies opp og er ikke et et normalt arbeidsforhold. Representanten er i permisjon fra sin faste jobb i fire år, og under denne permisjonen mottar representanten en utbetalt kompensasjon fra Stortinget som feilaktig kalles lønn.
Lønnen, som egentlig ikke er en lønn, men en kompensasjon, fremstår som noe umusikalsk. Det er på tide å reformere hele kompensasjonssystemet, slik at det reflekterer mer en reell kompensasjon og ikke skal bli en måte å berike seg selv på.
Stortingskompensasjonen bør i fremtiden beregnes ut ifra den folkevalgtes tidligere lønn fra sin stilling i det sivile før man trer inn i nasjonalforsamlingen, med andre ord fra den stilling man har permisjon ifra. Det vil si at du får utbetalt den samme sum penger som i din tidligere jobb, verken mer eller mindre. For det er jo ikke lønnen som skal være motivasjonsfaktoren til å gjøre en borgerplikt?
Denne kompensasjonen kan regnes ut ifra snittet de fire siste årene representanten har tjent i sin tidligere stilling.
Blir man gjenvalgt, øker kompensasjonen med gjennomsnittet av lønnsøkning for landets arbeidende befolkning. På den måten kan man med hånden på hjertet si at man verken får fordeler eller ulemper, og at man følger snittets moderate linje. En slik kompenasjonsrefom vil virke modererende, rettferdig og ikke minst gi de riktige insentiver for å engajsere seg i politikken, uten å påstå at noen lar seg motivere av den høye ”lønnen”, Gud forby slike tanker.
En positiv ringvirkning av en slik nyordning for Stortingskompensasjon, er at den vil kunne gi insentiver til andre om å stille til valg også, som i dag vil oppleve at man mister inntekt om man tar på seg oppgaven å være folkevalgt. Det er langt mer alvorlig å miste inntekt, enn å øke den betraktelig. En av grunnene til at mange med talent ikke stiller til valg, kan være nettopp bortfallet av inntekt i den perioden man representerer sitt fylke. Det er muligens et demokratisk problem at personer med høy lønn avstår fra å engasjere seg som folkevalgte, da Stortinget i dag uforvarende diskriminerer vekk dem som vil lide tap ved å engasjere seg.
Det bør selvfølgelig ligge til grunn at det folkevalgte vervet gir noen ekstra ulemper, og ikke bare fordeler som god pensjon, billige togreiser på statsbanen, Stortingsleilighet, diettpenger, fradrag og gratis mobiltelefon og så mye mer, samt en spennende jobb i fire år. I tillegg til snittlønnen de fire siste år, bør det følge med et fast tillegg, eller ulempekompensasjon på f.eks 150.000.- per år som skal dekke de ”ulemper” representanten har ved å være folkevalgt. Det være seg lange kvelder, mange reiser, utgifter til telefon osv.
Det må selvfølgelig utarbeides en maksimumstak på kompensasjon som kan oppnås, og et gulv, slik at personer som blir valgt inn som ikke har inntekt av en eller annen grunn kan få utbetalt gjennomsnittlig sats for kommunalt ansatte, for eksempel. Taket kan være Statsministerlønn pluss 50 %.
En slik reform kan selvfølgelig ikke vedtas av Stortinget. Jeg frykter de ikke vil ønske å kutte ned på sine ”hardt opparbeidede” privilegier. Løsningen er en uavhengig kommisjon som legger frem forskjellige modeller til løsning som kan stemmes over ved Stortingsvalget. På den måten kan folket sette lønnen for representantene, som på grunn av sin manglende habilitet i dag, etter mitt og mange andres syn, tilrøver seg mer fra felleskassen enn de strengt tatt fortjener.