Bistandsaktuelt 10. desember 2017: «Brasil får utbetalt 350 millioner kroner basert på avskogingstallene i brasiliansk Amazonas i 2016. Det er en kraftig nedgang sammenlignet med foregående år.»
DN.no 28. februar 2018: Norsk Hydro har fått beskjed av det brasilianske «direktoratet for miljø og bærekraft» i delstaten Pará om å halvere produksjonen av kalsinert alumina. Kuttet må gjennomføres innen 1. mars. Hvis ikke trues Hydro med dagbøter på 500 000 brasilianske real, eller rundt 1,2 millioner kroner.
Norge kutter regnskogstøtte. Brasil kutter Hydro-produksjon. Et lite lærestykke i realpolitikk? Den som kverner og går bak de evinnelige filantropiske snakkeboblene ment for medier og offentlighet, og som nå til dags oftest består av noe med miljø og ikke minst klima. Det vasker hvitest når viktige kontakter skal smøres.
Ei utvikling som har ført til at Norge i dag yter «bistand» til omkring halvparten av verdens land beskrives godt i Terje Tvedts bok Det internasjonale gjennombruddet.
Fra vaskeseddelen: «På begynnelsen av 1960-tallet startet den norske staten med å bygge ut et humanitærpolitisk kompleks som skulle legge grunnlaget for at den politiske ledelsen noen tiår senere erklærte at Norge skulle bli en humanitær stormakt». Den andre delen av dette er en masseinnvandring til Norge uten historisk sidestykke. Den lar jeg ligge her.
Det humanitærpolitiske komplekset har i dag mye på samvittigheten. Bistandsbudsjettet har gradvis est ut til 36 mrd. kroner og over 1 pst. av BNP. Skiftende regjeringer har bl.a. kastet bort flere milliarder kroner på å utvikle en helt egen failed state, nemlig Sør-Sudan.
I flere år har imidlertid Brasil tronet på bistandstoppen, og innledningen på denne artikkelen hjelper oss til å skjønne hvorfor. Brasil er nemlig ikke er spesielt fattig land. Tross store forskjeller og utbredt korrupsjon, ligger landet i øvre halvdel av FNs utviklingsindeks. Kanskje ikke den mest selvskrevne kandidat for ekstraordinær norsk humanitær omsorg?
Men, Brasil er også Norges viktigste handelspartner og investeringsmarked i Latin-Amerika. Over 100 norske selskap er etablert der, med Statoil og Norsk Hydro i spissen. Brasil er f. eks. ett av verdens største leteområder for olje og gass.
I tillegg er skipsfart, skipsbygging, gjødsel, aluminium, vannkraftutbygging og infrastrukturutbygging viktige områder for norsk næringsliv. Få steder har offentlig bistand og private investeringer gått mer åpenlyst hånd i hånd enn i Brasil, noe de brasilianske myndighetene herved tydelig har demonstrert.
De konkrete resultatene for regnskogen av de norske skattemilliardene er noe som bare regjeringen er i stand til å få øye på. For andre er det mer åpenbart at klima brukes regelrett til å hvitvaske bestikkelser som døråpner for norsk næringsliv.
Det er en naturlig oppgave for enhver nasjonal regjering å selge inn eget lands næringsliv i utlandet. Men hykleri har en lei tendens til å slå tilbake på ett eller annet tidspunkt. Hva med heller å prøve seg med litt god, gammeldags konkurranseevne, eller har slikt gått helt ut på dato i det globalistiske tusenårsriket?