IPCC-leiren hevder feilaktig at økt CO2 varmer opp havet. Men den beskjedne estimerte energi på 2 W/m2 fra infrarød stråling går bare 0.1 mm ned i havoverflaten. Solen derimot sender sine stråler på inntil 1000 W/m2 inntil 180 meters dybde i havet som dekker hele 71% av jordoverflaten. En av Norges tidligere eminente meteorologer, Jacob Bjerknes, påpekte at luftstrømninger ikke kan forklare de langvarige oppvarmings- og avkjølingsperioder på den nordlige halvkule. Endringene på nordlig halvkule må skyldes havstrømmer, primært Atlanterhavstrømmen i våre områder, som varierer mellom 4 og 14 millioner m3/sekund inn i Arktis. Dette forklarer de observerte isvariasjonene og den nærliggende varmeperioden 1930-50 da det var nesten like lite is som nå.
Solen varmer opp havet. Av solens innstrålingsenergi på 1365 W/m2 absorberer havet opp til 1000 W/m2 ved middagstid ved ekvator i fravær av skyer. Det varierer så ned til null om natten og mot polene i mørketiden. Ca 90% av solenergien absorberes innen de første 10m og 1% går ned til 180 m, mest over mot det blå- og UV-området. Infrarød stråling går kun inntil 0.1 mm ned i vannet. På høyde med Lofoten er solenergien midlet over døgnet i juni 420 W/m2. Det er 40 W/m2 mindre enn enn for 8000 år siden da havet var 4C varmere. Atlenterhavstrømmen varierer. Temperaturforskjellen mellom 1915 og 1944 var over 2C.
I aktive perioder forskyves solens innstrålingsmønster fra det infrarøde over mot det blå- og UV-området der UV-andelen økes fra ca 10% opp til 13%. I tillegg medfører økt magnetfelt mindre skyer som slipper inn mer stråling. Solen har en rekke sykluser, fra solflekksykluser på ca 11 år til lengre perioder på bl.a. ca 60 og 1000 år. I sum vises i Figur 1 at solflekkperioder (øverst) og havets overflatetemperaturer (nederst) følger hverandre på angjeldende tidsskala (1). Det finnes liknende sammenfallende kurver publisert av andre, bl.a. S. J. Holgate samt W. Soon over havnivåendringers systematiske variasjon med solflekksyklusene.
Figur 1 Figur 2
Solens energi varmer i særlig grad opp den tropiske sektor, og denne energien transporteres med vinder og hav mot polene og varmer opp de kaldere deler av kloden. Vindene beveger luften raskt, mens havstrømmene går sakte. Fra de varme områder i det Indiske hav kan det gå mange tiår før Atlanterhavstrømmen når Europa. Figur 2 viser overflatetemperaturen i Sargassohavet i Atlanterhavet øst for Sør Carolina, USA (2). Vi ser markante variasjoner med Bronsealder, Romertid og Middelalderens varmeperioder avbrutt av de kalde periodene med folkevandringstiden (Dark Age) og Den lille istid (som i Grønlands isbreer i figur 1, http://www.klimarealistene.com/2015/11/02/gronland-folger-naturlige-variasjoner/. Den målte temperaturen i 2006 er føyd til og representerer et moderat nivå ved naturlig oppvarming fra Den lille istid i tråd med solens tiltagende aktivitet. Fra Karibhavet til våre kyster bruker Golfstrømmen/Atlanterhavstrømmen rundt 11 år, deretter 2-3 år langs norskekysten til Polhavet.
Havstrømmene påvirkes av jordrotasjonen i retning og styrke. Når Atlanterhavstrømmen er sterk styrkes grenen med den subtropiske virvel over mot Portugal og videre Kanariøystrømmen sydover utenfor Marokko. Det gir mindre vann til Atlanterhavstrømmen som går inn i våre farvann, i Barentshavet og Polhavet. Variasjonene kan være mellom 4-14 millioner m3 per sekund (Sverdrup). Variable varmeimpulser både i styrke og varmeinnhold er registrert i Arktis 8000 år tilbake (Fauerskov Nielsen et al 2012).
Infrarød stråling går bare 0.1 mm ned i havet
Infrarød stråling absorberes meget sterkt av vannmolekyler. Med den høye tetthet i vann absorberes all stråling innen 0.1 mm. I tillegg er IPCCs beregnede effekt ved mer infrarød stråling fra økt CO2 på bare 2 W/m2. Forsvinnende liten sammenlignet med solen selv om CO2 virker døgnkontinuerlig (som havets effekt). Den lille energiøkningen omsettes i hovedsak til økt vanndamp. Det krever masse energi med 2260 J/gram vann.
Havet endrer klima foreslo vår eminente meteorolog Jacob Bjerknes i 1964. Atmosfæren har for liten varmekapasitet til å generere de langvarige klimaendringene man observerte, men kan oppta varme fra havet, stimulert av vinder. Variasjoner over 60-80 år er velkjente fra Pacific Decadal Oscillation (PDO) i Stillehavet og Atlanterhavstrømmen (AMO). IPCCs 2W/m2 fra CO2-økning blir minimalt i forhold. Havstrømmene sender varmeimpulser inn i de Arktiske havområder, 260 TW inn i Norskehavet og nordområdene (3) og er hovedmekanismen for isvariasjonene. Oppvarmingsperiodene 1860-80 og 1920-40, også i Arktis, skyldes havstrømmer. Nå går vi inn i en kaldere fase og videre i den ca 60-års syklusen (http://www.klimarealistene.com/2017/01/11/den-tomme-trusselen-om-golfstrommens-forsvinning/ og http://www.klimarealistene.com/2016/12/15/fns-fao-med-klimaforskning-slik-den-skal-utfores/).
Konklusjon
Det er ingen erkjennelse i IPCC-leiren av at det er solen som varmer opp havet. Ciceros forskningsdirektør Bjørn Samset forleder folk og hevder at høstens USA-orkaner Harvey og Irma skyldes menneskeskapt havoppvarming – et hovedpunkt i klimainnslaget i den avsluttende partilederdebatt før valget. Senere har Samset fått ytterligere 1.5 time på NRK. Ikke var det spesielt varmere hav, men om det hadde vært det ville det skyldes naturlige variasjoner.
- G. C. Reid and K. S. Gage 1988. Kapittel i F. R. Stevenson og A. W. Wolfsdale s bok: Secular Solar and Geomagnetic Variations over 10 000 years.
- L. D. Keigvin , Science 274, 1504-1508, (1996)
- H. Strommel, Ptoc. Nat. Acad. USA, 76, 2518-2521, (1979)