Tabuet i dette tilfellet er en gruppe som norsk pressse åpenbart kvier seg voldsomt for å røre ved. Jeg snakker om muslimske gjenger som groomer, mishandler, voldtar og selger unge jenter helt ned i 12 års-alder videre til menn i egen gruppe. Markedet synes både stort og umettelig. Britiske myndigheter har for lengst mistet tellingen på antall menn som voldtar og mishandler, og antall kvinner og barn som voldtas og mishandles.
Hvor er den norske pressen?
Denne uken går en av mange rettsaker om grooming, voldtekt og videresalg av engelske kvinner og barn av stabelen i Newcastle. Så langt er 700 ofre identifisert i denne saken alene. I tillegg kommer 1510 identifiserte ofre i Rotherham, flere hundre i Oxford, det samme i Leeds, og listen fortsetter i en lang rekke engelske byer. Ikke et eneste pip i norsk presse. Ingen journalist som finner plass i samvittigheten sin til å grave i om noe lignende kan være under oppseiling i Norge, til tross for rapportene fra England om at man der gjorde minst to feil: Man behandlet sakene som enkeltsaker og snudde ryggen til at det kunne være sammenhenger. Man sviktet barna av frykt for å bli kalt rasister og lot voldtektsmennene holde på uforstyrret i mer enn ti år, slik at de kunne gå ut og plukke nye ofre i tusentall.
Enkeltsaker i Norge
Så hva gjør vi i Norge pr. i dag? Vi behandler gruppevoldtekter av barn, begått av muslimske menn, som enkeltsaker. 12 år gamle «Oda» som rights.no har skrevet om er en av dem. Rapportene sier at det var flere tenåringsjenter som «gikk ut og inn av asylmottaket» der voldtekten skjedde. «Oda» ble truet til å komme tilbake for å voldtas på nytt. Hva om de andre jentene som gikk ut og inn der var truet til det? Mønsteret er en blåkopi av engelske saker, og fortsatt er det ingen i media som føler seg kallet til å grave. Er det virkelig så farlig å bli kalt rasist at det er helt greit å la voldtekt av barn passere uten å lete etter årsaker og sammenhenger som kan bidra til å stoppe barbariet?
Frykten for hva de vet at de vil finne
Norske redaksjoner og journalister frykter mer enn noe annet hva de vet de vil finne. Det er derfor gravejournalistikken, som angivelig var den edle grunnen til at journalistyrket ble valgt, ikke kommer til anvendelse for barn som groomes, voldtas og videreformidles av muslimske gjenger. Hvis det avsløres at muslimske menn som voldtar barn og unge finner rettferdiggjøring for det de gjør i islamske skrifter og islamsk æreskultur, vil de høyrekestreme, slike som Sylvi Listhaug og denne bestemoren som her skriver i naken frykt for både barnebarn og alle andre barns fremtid, få vann på mølla. Det må ikke skje. Det er mye bedre å ofre barna. Ikke sant?
Ja da, ja da
Jeg vet at det finnes tusenvis av norske overgripere også. Norge er rett ut elendig på å beskytte barn mot alle monstrene, (ja, jeg sa monstrene, og det kommer rett fra levra) som finner sin forlystelse i å ødelegge dem for livet. I tillegg til alle monstrene vi hadde fra før, har nye monstre entret scenen med innvandringen fra islamske land. Forskjellen er at disse nye monstrene ikke snakkes om, ikke skrives om, de skal ikke avsløres. Isteden smykker redaksjonene seg med gravejournalistikken som skjer i tryggheten bak et tastatur.
Dere tar grundig feil
Dere tar grundig feil hvis dere tror at norske muslimer hyller dere for å beskytte monstrene i egne rekker som groomer, voldtar og mishandler barn. Det er kun islamske ekstremister og deres religiøse mørkemenn som takker dere for det. Resten av muslimene i vårt langstrakte land er like redde for overgriperne i egne rekker som denne bestemoren. Faktisk så redde at de passer på sine unge jenter som den berømte hauken. De dekker dem til og tillater ikke at de går alene noe sted. Når muslimske familiefedre alltid står utenfor skoler eller arbeidsplasser for å hente sine unge jenter, er det ikke fordi de frykter nordmenn. De frykter monstrene de kjenner så altfor godt i eget miljø.
Ikke la det skje
Jeg bønnfaller dere i norsk presse: Ikke la det samme skje med norske barn, som skjer med engelske barn. Grav, avslør disse overgripernes motiver, ikke gi dere før tabuet ikke lenger er et tabu – før det snakkes om i åpenhet. For er det en sannhet som gjelder, er det denne: Taushet beskytter overgripere. Åpenhet beskytter barna.