Som noen av dere sikkert har fått med dere, er jeg ingen feminist. Jeg vet at jeg selvfølgelig er hundre prosent enig i den offisielle ordboksdefinisjonen av ordet, nemlig fravær av kjønnsprivilegier og like muligheter for alle. Likevel ser jeg absolutt ingen grunn til å identifisere meg med dagens feministbevegelse, og de har uansett ikke plass til en som meg.
Grunnen til at jeg ikke kaller meg feminist er på grunn av ideene dagens feministbevegelse fronter, hvem de støtter, og hvordan de agerer. Det siste jeg vil er å assosiere meg med de som i dag fronter den såkalte kvinnekampen og deres støttespillere. Det finnes borgerlige feminister som tenker annerledes, men jeg tør påstå at det ikke er disse man først og fremst tenker på når man hører ordet feminist.
Den offisielle definisjonen på feminismen er irrelevant når vår tids feminister, de som høres og synes, er de som jobber for kjønnsprivilegier og særrettigheter for kvinner. Noen ord i en ordbok betyr absolutt ingenting så lenge feminister fortsetter sitt ensidige kjør for kvinner, og avviser ethvert forsøk på å diskutere de urettferdigheter menn opplever i vårt samfunn.
Det verste av alt må likevel være deres tafatte, for ikke å si servile holdning i møte med mannssjåvinistiske kulturer fra Midtøsten og Afrika, da fremst kulturer preget av islam.
På kvinnedagen i 2009, da frihetsforkjemperen Sarah Azmeh Rasmussen stod på Youngstorget og brant en hijab, stod flere av disse såkalte kvinnesaksforkjemperne, de radikale og venstreorienterte feministene, skulder ved skulder med islamister, iført hijab. Dette for å vise solidaritet. Ikke med Rasmussen. Ikke med kvinner over hele verden som utsettes for ekstrem sosial kontroll og tvinges inn i et kyskhetsideal menn slipper unna. Nei, i stedet stilte de seg opp i solidaritet med islam. Mot Rasmussen.
Er det noen som kan se for seg de samme feministene stå i solidaritet med kristendommen, i det andre kritiserer den for mangel på likestilling? Jeg er jo opprinnelig bare en simpel blogger, så hva vet jeg? Likevel tør jeg påstå at noe slikt ville vært helt utenkelig for disse feministene.
Andre hijabtilhengere stod ved denne markeringen og kastet snøballer mot Rasmussen, og i tiden etter hijabbrenningen måtte hun leve med massiv hets og drapstrusler. Det er blitt prisen å betale for å kritisere en religion i vår tid, og her er de radikale feministene på religionens side.
Vi ser den samme feministiske underdanigheten overfor islam over hele den vestlige verden. Vi så det da den selvutnevnte feministen Justin Trudeau, Canadas statsminister, besøkte en moské i forbindelse med en markering av den islamske høytiden eid. I moskéen var det selvfølgelig kun mennene som hadde lov til å delta i seremonien. Kvinnene måtte pent finne seg i å observere, fra en balkong, helt bakerst så klart.
– Mangfold er en kilde til styrke, ikke bare en kilde til svakhet. Og når jeg ser dette vakre rommet, med søstrene der oppe, alle her, så ser jeg mangfoldet vi har bare her inne i denne moskéen, og i det muslimske miljøet i Canada, sa statsminister Trudeau fra talerstolen.
Litt av en kvinnesaksforkjemper, det må jeg si.
I moderlandet Storbritannia har man til og med egne Sharia-domstoler. For om lag en måned tilbake kunne Home Office rapportere at kvinner åpenlyst diskrimineres i disse domstolene. Kanskje ikke så merkverdig, når islam formaner halv arv for kvinner og at et mannlig vitne er verdt to kvinnelige. Har vi virkelig grunn til å være overrasket når vi hører om slike ting?
Mange av oss husker godt da den svenske, såkalte feministiske regjeringen ankom Teheran for statsbesøk, da alle de kvinnelige ministrene dukket opp i hijab. Både i Sverige og i Norge har man ved flere svømmehaller introdusert kjønnssegregering på oppfordring fra muslimer. Samtidig er det nettopp svenskene som er kjent verden over for landets meget bevisste kulturelle holdning til likestilling, med et fokus på kjønnsnøytralitet som oppfattes som svært radikalt i mange andre land.
Dette har også inspirert radikale i Norge, og Arbeiderpartiet har foreslått å innføre et tredje juridisk kjønn, for de som påstår seg ha en ikke-binær kjønnsidentitet, et fenomen som ikke bygger på et vitenskapelig underlag overhodet. Samtidig blir noen unge kvinner, fødte i Norge, nektet å gjøre helt vanlige ting, gå i bursdager, bade i havet med venner på sommeren og kjenne vinden i håret, fordi de er muslimer. Det er noe som heter å velge sine kamper, men noe sier meg at de mest synlige blant Vestens feminister velger fullstendig galt.
Den radikale feminismen, og identitetspolitikken den er så nært forbundet med, fortærer seg selv innenfra med sin ukritiske støtte til reaksjonær islam. Det er en døende bevegelse. Enten vil de før eller siden bli satt på plass av islamistene, når disse er blitt mange nok til å sette dagsorden i Vesten, eller så vil de bli gjennomskuet av de nyttige idiotene som i dag støtter opp om deres sak. Jeg tror heldigvis at vestlige kvinner har begynt å forstå hvem disse sjarlatanene egentlig er. Kun syv prosent av britiske kvinner kaller seg feminister. Feminismen taper oppslutning, nettopp fordi de som tror på frihet og likestilling ser at feministene ikke bare unnlater å utfordre den mest reaksjonære religionen av dem alle, men at de attpåtil støtter dem, og beskytter dem fra samfunnets kritiske blikk.
Radikale feminister i Norge og resten av Vesten kritiserer sine menn for trivielle ting, som for eksempel måten de sitter på t-banen, såkalt «manspreading», og påstår absurde ting som at kjønn skulle være en sosial konstruksjon. Men, å angripe islams bakstreverske kvinnesyn og fastlåste kjønnsroller, den totale mangelen på likestilling i land med muslimsk majoritet, samt i mange europeiske utenforskapsområder, det makter de ikke. Den kampen overlater de til oss konservative, og det er kanskje like greit. Personlig frihet har tross alt aldri vært noe raddisene har vært særlig opptatte av.