Resett har blitt kalt «rasister» så mange ganger at begrepet har mistet sin brodd. Men hva slags folk er det som tar i bruk slike ord som: rasist, kloakkrør, hetsfest, hysteriske horde osv? Hvorfor går noen over til skrikesnakk hvis de blir motsagt? Det er aldri argumenter, bare en moralsk fordømmelse. Ord som kommer ut med en selvhevdelse, der det sjelden er noe kognitivt, bare følelser, sinte følelser. En gjenfinner noe av det samme innenfor religion, man skal ikke stille spørmål. Det som står skrevet er sant og det sanne ord skal ikke diskuteres.
Ingen har imøtegått Resett sine argumenter om at den unge muslimske kvinnens språkbruk og fremtoning er med på å skape polarisering. Hun passer så godt inn i det bildet media ønsker å presentere: en ung selvstendig kvinne med hijab. Et forbilde for den moderne muslimske kvinnen, hun er frittalende og våger å bryte ut av et tradisjonelt mønster. Men gjør hun egentlig det, vet de moralske det, eller føler de det? Kan det være fordi det hun proklamerer lyder så aldeles vakkert i deres ører – F*ck Sylvi Listhaug!
Antirasisme har hatt sin gullalder, men nå er den på retur. Det er noen få drømmere igjen, de fleste har kommet til den erkjennelse at innvandring også medfører negative ting. Men det er noen som fremdeles ikke vil akseptere at det finnes noen baksider. De er ikke mange, men de skriker høyest. Flere er å gjenfinne i organisasjoner og i media. Det skal ikke mye til før de farer opp i harme og skjeller ut folk. Men det er nok et tegn på at de har malt seg inn i hjørnet.
Hvorfor er de så opprørte? Det er bruk av utestemme og et stemplende språk, det er ikke slik voksne mennesker snakker. I samme åndedrag sies det at Resett er et angrep på demokratiet. Det må i alle fall være et annet demokrati enn det Resett og dens lesere lever i – der er ytringsfrihet en hjørnesten.
Hvorfor lytter slike ikke til andre, respekterer de ikke andres meninger, har de alltid rett og alle andre har alltid feil? Det finnes mennesker som ikke tåler å bli motsagt, de er så sikker på seg selv at uenighet oppfattes som provoserende. Slike som ikke klarer å beherske seg og lar skjellsordene komme ut som perler på en snor. Slike føler seg som moralens voktere og alle de som sier dem imot er umoralske.
Hvorfor er ikke mulig å debattere om hun egentlig er det rette forbildet? Den unge hijabkledde kvinnen har blitt opphøyet til et symbol. Hun er modig og uredd på tross av hets og trusler. I den kontekst så blir all kritikk avfeid som «rasisme».
Men hvem er de til å dømme andre? Har media noen gang stilt henne et eneste kritisk spørsmål? Eller passer det kanskje ikke inn i deres vinkling om at nordmenn er rasister?