Norge har snart brukt 9 milliarder kroner på å «redde» regnskog i Brasil. Nå åpner brasilianske myndigheter et nytt område på størrelse med Italia for hogst. Den norske regjering skar kraftig ned på overføringene i fjor, men selve avtalen ruller videre til 2020. De rødgrønne startet ballet. Erna er i ferd med å cashe inn en ny månelanding, denne gangen i mer eksotiske omgivelser enn Mongstad.
Bruduljen rundt Hydros aluminafabrikk Alunorte i Brasil, hjørnesteinsbedriften i byen Bacarena i delstaten Pará, fortsetter. Produksjonen er halvert, etter pålegg fra myndighetene. I den grad norske medier er interessert, blir fokus lagt på lokal forurensing. I stortinget står de nyttige idiotene i kø som vanlig, og de får rikelig kampanjeplass i Dagens Næringsliv.
Etter min mening er det ikke hele historien.
Norge begynte i 2007 å gi penger til Brasil mot at hogsten av regnskog ble redusert. Siden da er det delt ut nærmere 9 milliarder kroner, og seinest i 2016 skrøt daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen av hvor bra det gikk. Ja, det var så vellykket at Erna har tenkt å dele ut like mye penger til Indonesia innen 2020.
Satellittmålinger i all ære. Dokumentasjon av denne typen er risikosport. I Brasil er skogshogst omtrent som mineralutvinning i Kongo. Den illegale virksomheten, utenom myndighetenes kontroll, er stor. Hvor stor er naturligvis umulig å få greie på. Og det er rimelig å anta at når den offisielle, sanksjonerte delen av hogsten begrenses, øker den usanksjonerte. Store penger er involvert.
12. mai 2016 overtok Michel Temer som Brasils president, ikke som følge av valg, men fordi forgjengeren Dilma Rouseff måtte gå av etter korrupsjonsbeskyldninger. Temer er også korrupsjonsmistenkt og ilagt karantene mot å stille til valg. Flere av hans regjeringsmedlemmer er mistenkte i den store korrupsjonssaken Operasjon Bilvask. Han regnes som del av Brasils gamle elite. Til den hører også sterke skogeierinteresser.
Det ble knute på tråden. Den første åpne norske bekymringen kom i fjor vår, da Vidar Helgesen besøkte Brasil. Det gikk feil veg. Avskogingen økte, også offisielt. Seinere kom beskjeden om at bevilgningene ville bli skåret ned. Det ble kuttet fra en milliard kroner årlig til 350 millioner.
Hvor ofte besøker en brasiliansk president Norge? Nettopp. Torsdag 22. juni i fjor ankom Temer på et hastig, ett døgns besøk via Russland, for å redde pengene. Det gikk ikke så bra. Etter møtet holdt Erna Solberg fast ved at bevilgningene ville bli redusert. Det var ingen fornøyd president som satte seg på flyet hjem.
Her kommer vi til et punkt som sier en del om metoder og tenkesett i brasiliansk politikk.
Den 19. juni, tre dager før besøket i Norge, la Temer ned veto, helt og delvis, mot to lovforslag han sjøl og partiet hans hadde fremmet i kongressen. De var godkjent av forsamlingen allerede i mai, og åpnet store nye regnskogområder for hogst. Manøvren ble litt for gjennomskuelig. Miljøminister José Sarney Filho, også han skogeiernes mann, annonserte nesten samtidig et nytt lovforslag, praktisk talt identisk med det som var opphevet.
Hydros ledelse skjønner sikkert dette spillet, men må være diplomater. Det siste de er interessert i, er å skjerpe konflikten med myndighetene. De jatter delvis med, men aksepterer ikke at de som eneste bedrift plukkes ut som syndebukk i det aktuelle industriområdet. Pará er nedbørsrikt. Når jordsmonn frilegges f.eks. til industriformål, medfører det ekstra avrenning. Det later også til å ha vært utslipp av forurenset slam i forbindelse med en flomsituasjon i februar. Slikt er alvorlig, men reaksjonen bør være rasjonell og stå noenlunde i stil med skaden.
De første beskyldningene gikk ut på at et deponi manglet en meter lovpålagt fribord. Det ble ordnet. Et avrenningsrør for overflatevann ut av tomten ble stengt. Ikke noe av dette hjalp. Vannmålinger ble mobilisert, som skal ha vist forurensing av drikkevann i en bosetning for 400 personer.
Det har vært en del lokale småkonflikter rundt Alunorte. Blir gjerne det med tung industrivirksomhet, noen ganger med internasjonale NGOer i bakgrunnen, men det har aldri eskalert som nå. Til det trengs myndigheter som trekker i trådene.
Bedriften er pålagt å halvere produksjonen. Hydro taper 350 millioner kroner i måneden. Det kan ta tid, men det kommer til å rette seg. Alunorte har over 2000 ansatte, og er hjørnesteinsbedrift i området. Det er lokale arbeidere som mister jobben. Det tar ikke korrupte politikere så tungt, men før eller seinere må de gi seg. Det vil bli røykt fredspipe, alle er fornøyd, og virksomheten fortsetter som før.
Men det er nå klart at Brasil opprettholder lovgivningen som president Temer satte ut av kraft tre dager før Norges-besøket. Det legges ut et nytt regnskogareal på størrelse med Italia for hogst. Miljøminister José Filho åpner med det for en avrenning av jord og mineraler som gjør hele industriområdet i Bacarena til et musepiss i havet. Filho er mannen som tok initiativet til nedstengningen ved Alunorte. En høyst selektiv miljøverner.
Hvorfor sier ikke Erna ganske enkelt opp resten av avtalen, som går til 2020? Hun tør trolig ikke. Det er nok av norske økonomiske interesser å ramme i Brasil, dersom en ønsker det. Brasilianske myndigheter har etter mitt syn demonstrert at de ikke viker tilbake for slike koplinger.
Vel, dette var da et forsøk på noe som før i tida ble kalt kritisk journalistikk. Klar over at det er aparte greier i dagens medie-Norge, hvor det som måtte være igjen av redaksjoner stort sett er videreutviklet til politisk korrekte barnehager for voksne.
For 20-30 år siden ville kanskje en avis som Dagens Næringsliv ha interessert seg for dette temaet. Under kyndig veiledning av politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim, lala-marxisten med bakgrunn fra Klassekampen, er DN i stedet blitt et slags reserve-Dagbladet med næringslivsteint. Også opplaget har gått samme veg, til de grader at DN har trukket seg fra den årlige opplagstellingen.