Etter den overveldende reaksjon jeg fikk på mitt forrige innlegg til deg og om FrP, vil jeg med dette forsøke å forklare hovedårsaken til at jeg skrev som jeg skrev i gårsdagens innlegg. Jeg vil også presisere, at jeg ikke er en fiende av FrP, da dette partiet er og har vært det partiet som ligger mitt hjerte nærmest i forhold til hvilke andre partier som er tilgjengelige og relevant i det norske politiske landskap.
Hele hensikten min med dette innlegget var å vekke folk, og få FrP velgere og medlemmer til å tenke sjøl, og ikke bare akseptere den etterhvert tynnslitte frasen om at så lenge man er i mindretall, så må det bli sånn osv. Nå er det forskjell på å tape en sak FrPs stortingsmedlemmer har stemt ja eller nei til, og det å gå samlet inn for en sak som strider mot folkets vilje.
Stor forskjell!
I både finanstilsyn-saken og ACER, ser vi et FrP som har gått langt vekk fra sin sti ved at de aktivt fronter og går inn for å legge mer og viktigere saker inn under EU-kontroll – UTEN å lytte til folket, hverken ute i landet eller i eget parti.
Glem ikke alle årene hvor FrP har fremstått som et parti for folk flest, et parti som har heiet på mer og fler folkeavstemninger. Nå kryper de samme politikerne sammen og gjør seg minst mulig så snart ordet folkeavstemning eller tre fjerdedels flertall blir nevnt, som om de helst ikke vil snakke om det.
Dette, og dette alene er grunnen til at jeg valgte å skrive som jeg gjorde. Jeg kan ikke la være å rope varsko overfor en ulv som kler seg i fåreskinn!
Det er helt greit å ha fiender så lenge man vet hvor de er og hvordan de ser ut. Men når en selv plutselig oppdager at en befinner seg som soldat inne i selve fiendehæren, da kan en ikke tie stille og late som om alt er bra, og fortsette å sloss i den samme hæren som om ingenting var hendt.
Så til deg Sylvi:
Du er hovedårsaken til at jeg for første gang i mitt politisk interesserte liv valgte å melde meg inn i et parti – nemlig FrP.
Du fremstår for meg og veldig, veldig mange andre, som noe ekte, noe rakrygget, modig og rett fram «urnorsk», som bringer tankene mine tilbake til den tiden hvor kvinner og menn i det gamle Norge «sto frem ad stride» rygg mot rygg, skulder ved skulder i møte med både fiender og uår.
Jeg har skrevet og sagt mange ganger, at om jeg skal gå i krigen med noe politisk parti, eller for noen sak av stor betydning for vårt Norge, så går jeg gjerne sammen med deg dersom du fortsetter å vise deg en hærfører verdig.
Så kjære Sylvi!
Jeg vil be deg om å holde hodet høyt, ikke bøye av eller la deg friste til å gi etter for all den motbør og all den skittkasting du utsettes for, både i mediene, i kommentarfeltene på Twitter og Facebook, og sågar innen eget parti og innen din egen regjering.
La alt dette heller bli en spore til ytterligere innsats, og krutt til enda sterkere ladning av kommende ammunisjon mot slike krefter som vil legge Norge åpent for fiender av riket, og lukke øynene for fiender som allerede er innenfor bymurene.
Vær klar over følgende!
Den kritikken og den hatske forfølgelsen du nå opplever, både fra egne regjeringspartnere og politiske motstandere, skyldes i hovedsak en eneste ting, nemlig at du ved å si sannheten og står frem klar og tydelig, både i ord og handling. Det setter dine motstandere og egne regjeringsmedlemmer i et skammelig dårlig lys, hvor deres unnfallenhet gjøres synlig.
Husk, som Ragnar Larsen skrev i et innlegg for Document:
– For Høyre-representanter i hylekoret som vil «ta ned» Listhaug, handler ikke dette om å gjøre som velgerne ønsker eller slutte opp om sin egen regjering.
«Det handler om å dukke en person som viser deres egen utilstrekkelighet».
Tusen takk for at du er den du er, for din modige stridbarhet i landets tjeneste, og for at du ikke bøyer av uansett hvor hardt det stormer rundt deg.
Slike kvinner vil gamle Norge ha!