Det har stormet rundt Arbeiderpartiet, tidligere nestleder Trond Giske og leder Jonas Gahr Støre (bildet) den siste tiden.

De siste par ukene har det vært stor oppmerksomhet rundt Resett, våre lesere, og ikke minst våre kommentarfelt. Ingen har nok vært like rammet av ondsinnede rykter og ubegrunnede anklager som redaktør Helge Lurås. Men vi har alle merket et spesielt trykk den siste tiden.

Det er spesielt en karakteristikk som har forekommet særlig ofte, på Facebook, på Twitter og i diverse kommentarfelt. Jeg er altså en fascist, hevdes det. Det har raddisene funnet ut ved å lese det jeg har skrevet…for så å rekonstruere mine standpunkter til å bli noe helt annet enn hva jeg har ment, for å kunne argumentere med utgangspunkt i det. De leser ting mellom linjene som ikke er der og tillegger meg (og andre) vikarierende motiver jeg ikke har. Det umuliggjør så klart en god diskusjon.

Men jeg er ikke alene. SJWs (social justice warriors), såkalte antirasister og Antifa-aktivister stormet et arrangement ved King’s College i London, der den kjente konservative Youtuberen “Sargon of Akkad” talte. Ved et annet universitet i USA ble den individualistiske feministen Christina Hoff Sommers avbrutt og hetset av sinte, radikale demonstranter som forsøkte å stanse hennes foredrag. Felles for disse hendelsene, og svært mange andre, er at demonstrantene konstant messer i vei om å “ikke gi fascistene en plattform”.

Å kalle noen en fascist har dessverre utviklet seg til å bli en veldig effektiv måte for disse ekstremistene å tie ihjel en debatt på. SJW-argumenter er enkle å dekonstruere og dersom man klarer å få med seg en SJW inn i en saklig diskusjon uten stempling av noen som det ene eller det andre, vil man enkelt kunne plukke fra hverandre den splittende retorikken deres.

Det er fordi disse radikale ikke baserer sine argumenter på logikk, fakta eller empirisk forskning. Alt handler om følelser. Det å føle seg krenket er bevis nok i seg selv på at du faktisk ble krenket. Om du føler deg som en ikke-binær panseksuell person som svever et sted midt i mellom kjønnene, ja så er det nok til at samfunnet rundt deg skal jatte med deg og til og med sanksjonere den som nekter å late som om dine vrangforestillinger er virkelighet.

Canadiske professor Jordan Peterson sa bare at han ikke ønsket at politikere skulle få makten til å bestemme hva slags språk borgerne skal få bruke. For det ble han hengt ut og demonstrert mot som om han skulle ha hatet transseksuelle og ha spredt fiendtlige holdninger. Fordi han ikke syns det er rimelig å straffe folk for å bruke et pronomen “feil”.

Ifølge SJWs, mange feminister og venstreekstreme, er kjønn en sosial konstruksjon, og norske “forskere” insisterer på dette og tidligere har vi sett at noen av dem har avvist utenlandske undersøkelser som beviser at de tar feil som irrelevante og uvesentlige. Bare på grunn av følelser. Det føles ikke godt at det er medfødte forskjeller mellom kvinner og menn. Og om man skjøner at man har tatt feil (jeg nekter å tro at forskere ikke skjønner at det er forskjeller mellom kjønnene), så vil man i alle fall ikke være den ene festbremsen som sier det som det er.

Konvensjonalitet og konformitet trenger ikke nødvendigvis å være problematisk i alle tilfeller, det kommer an på hvilke konvensjoner som følges. Men i dette tilfellet, i møte med SJW-retorikken som for lengst har forplantet seg i norsk offentlighet, forskningsmiljø og media, er den særnorske konformiteten vårt samfunns akilleshæl. Når få andre våger å si det som det er, så holder nordmenn flest også kjeft. Dette er en norsk verdi som er klar for skraphaugen. Den gjør det så enkelt å mobbe nordmenn til stillhet, man bruker merkelapper og hersketeknikker, og Ola Nordmann, som stort sett ikke vil skille seg ut, holder tyst. Man vil ikke bli utstøtt.

Det er derfor denne stemplingen av helt vanlige folk som nazister og rasister er så farlig. Den siste tiden har vi sett at konservative, fredelige aktivister deporteres fra Storbritannia, med begrunnelse at de er “rasister”. Samtidig skal IS-krigere som har hevet våpen mot vestlige makter reintegreres. Jeg håper vi greier å forhindre britiske tilstander i Norge, men det ser mørkt ut. Mange mennesker tror på det de hører av rykter uten å sjekke opp selv og stemplingen av folk som rasister forekommer også blant politikere.

Jeg har direkte konfrontert folk som har stemplet meg som muslimhater med å vise til en kronikk jeg skrev i samarbeid med Shurika Hansen, der vi tok avstand fra fiendtlige holdninger i hverdagen til enkeltmennesker med hijab. Da får jeg som regel til svar at man ikke vil gi Resett klikk. Og når jeg forklarer meg og utdyper mitt syn, så er det sjelden det har særlig effekt.

Jeg tør påstå at det er mye verre å bli stemplet som rasist enn som “hettemåke” eller andre fjollete skjellsord. Får du stempelet “høyreekstrem” har du hele samfunnet mot deg, og det er spesielt belastende for den som absolutt ikke er det.

Fascisme er en ideologi som innebærer en totalitær stat med all makt over borgerne. Den forutsetter et fravær av menneskerettigheter, ytringsfrihet og folkestyre. Den innebærer også en økonomisk modell kalt korporativisme, en modell som har mye til felles med trepartssamarbeidet i norsk næringsliv. Dersom disse kriteriene ikke er oppfylt, så er det ikke fascisme, uansett hvor innvandringskritisk det er. Det at det er blitt så populært for en viss type radikale aktivister å ukritisk stemple folk som fascister, avslører at kunnskapsnivået når det gjelder politiske ideologier er svært mangelfullt i visse kretser.

En masse gærne mennesker kan være enig i et gitt standpunkt eller resonnement uten at det sier noe om vedkommende som ytret meningen sin til å begynne med. Når en person på den moderate venstresiden ytrer seg om noe, og mer ekstreme venstrevridde er enige, så gjør ikke det sosialdemokraten til en kommunist. Vigrid har skrevet positivt om meg, og dette brukes mot meg og Resett med antydninger om at jeg skulle være noen slags yndling eller kjæledegge i dette nynazistiske miljøet.

I skrivende stund raser diskusjonen rundt Arbeiderpartiets uvilje mot å frata fremmedkrigere statsborgerskapet uten dom, og om justisminister Listhaugs Facebook-post om saken. Jeg mener i denne saken at krig er en unntakstilstand og at det er galskap å la fiendtlige soldater bevege seg fritt i landet vårt. Men her er det mange som har er annet syn, og det er en ærlig sak. Men når jeg ser at Jonas Gahr Støre og andre i Arbeiderpartiet kritiserer Jan Tore Sanner og andre for å bruke begrepet “22. juli-kortet”, og lager en masse drama rundt det, er det vanskelig å ikke bli provosert.

Støre og andre i Arbeiderpartiet og i AUF gir inntrykk av at de syns Sanners begrepsbruk har vært uanstendig. Samtidig har de i lang tid ikke gått av veien for å bruke 22. juli-tragedien mot folk som har fremmet et mer kritisk syn på innvandringen. Det er minst like uanstendig, om ikke mer. En skulle tro at partiet som har gjennomlevd denne tragedien visste bedre enn å bruke den i et politisk spill.

Vi kan ikke la stemplingen stoppe oss fra å si det vi mener. De argumenterer på den måten kun fordi de ellers ikke kan holde stand i en rasjonell diskusjon om hva som er bra for det norske folk. Sannheten vil komme frem til slutt.

Annonser

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]