I romjulen gjorde Jonas Gahr Støre et intervju med Dagens Næringsliv. Jeg tolket det den gang som et forsøk på å få fokus vekk fra Giske-saken, som hadde plaget AP i hele desember. Men Jonas fikk nok noen ideer av sin egen avledningsmanøver. Så la oss rekapitulere denne romjulssaken i DN, som vi den gang kommenterte her på Resett.
For i dette «arrangerte» intervjuet klarte høstens valgkamptaper å pense julens tema inn på Anders Behring Breivik, terroraksjonene 22. juli og Frp. Og alt var svøpt i Aps «offerrolle» og Støres eget «storsinn».
DN-saken startet med denne setningen: «Jonas Gahr Støre mener Anders Behring Breiviks Frp-engasjement bevisst ble underspilt.»
Og av hvem?
Jo, her ga Støre svaret selv:
– Det var noen temaer som vi bevisst skar unna, som at Anders Behring Breivik hadde vært medlem av Fremskrittspartiet og hatt tillitsverv i ungdomsorganisasjonen. Det husker jeg godt at vi i dagene etter 22. juli var opptatt av å ikke gjøre til et tema. Det mener jeg var riktig der og da, sa Støre.
Han gjorde dette intervjuet i romjulen. Spoler vi fremover drøyt to måneder ser vi Støres resonnementer spille seg ut. For dette sa han til DN en gang:
– Jeg gikk med en vond følelse, for jeg er helt sikker på at hvis det hadde vært en annen type attentat der gjerningsmannen var muslim og hadde vært aktiv i en menighet, ville det kommet krav om at den menigheten måtte bli endevendt. Det ble ikke gjort med Frp etter 22. juli, sa Støre.
Som leder av Arbeiderpartiet minner Støre seg selv på hver uke at 22. juli var et attentat mot partiet, skrev så DN.
– Etter 22. juli var det viktig for samfunnet å si at hele demokratiet ble rammet, et angrep på oss alle. Men kanskje var det feil å si at 22. juli rammet oss alle. Det tilslører hvor hatet mot oss stammer fra. Jeg har nettopp lest i Vårt Land om forskere som sier at Ap snakker for lite om 22. juli og burde ta et større oppgjør med ekstremismen som retter seg mot Ap.
Kommentar
Og det er nettopp dette «oppgjøret» som kommer nå. Og det er Sylvi Listhaug som er det symbolet som skal knekkes slik at folket mister den «lederen» som i en unik grad har klart å sette legitimitet rundt en sunn motstand mot Arbeiderpartiets, de såkalt «liberale» og den ytterste venstresidens dels utopiske, dels ansvarsløse og dels kyniske innvandringspolitikk de siste førti årene.
De fleste politikerne på borgerlig side er for feige til å komme Listhaug til unnsetning. Isteden «beklager» de sine egne uttalelser og søker å ro seg i land på de emosjonelles premisser. I går gikk statsministeren endog ut og ba om unnskyldning på vegne av hele regjeringen.
Dagens Næringsliv skriver at Solberg la press på justisminister Listhaug allerede fra lørdag om å fjerne Facebook-posten som ble utnyttet til å skape rabalderet. Det var tross alt ingenting i innlegget som pekte på 22. juli. Det var andre som tolket det slik, angivelig på grunn av Erik Poppes film som nettopp er sluppet. Det som sto skrevet var at «AP mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.» Intet mer, intet mindre.
Erna Solberg uttalte til NRK i går at terroraksjonen 22. juli medfører at man «må være ekstra varsom rundt diskusjoner (…) og ord knyttet til terror.» Dette kan selvfølgelig tolkes som en påstand om at man ikke kan snakke fritt. Slik sett er det en problemstilling som er relevant for både ytringsfriheten og det som skal til for å føre en opplyst demokratisk debatt.
Taktikk som slår tilbake
Men i går kveld var det tross alt taktiske hensyn som strålte frem i det statsministeren sa. Hva hun egentlig mener, er ikke godt å si. Den ellers forsiktige Jan Tore Sanners første reaksjon var at AP dro «22. juli-kortet». Så beklaget han.
Men at de faktisk trekker dette kortet og svøper seg selv i en offerstatus, er jo åpenbart for alle og enhver. Det absurde er at det er Norges statsbærende parti med tentakler i det meste av det organiserte Norge som påkaller seg en særskilt beskyttelse mot å bli kritisert og krenket. Den bøllete mastodonten er altså en stakkarslig, hundset minoritet. Ja, takk..
Erna Solberg har uansett trukket den slutning at hun ikke kan vinne noe på å stå opp mot «de krenkede» som stiller seg sammen med de reelle ofrene fra Utøya, som var ungdommene selv og deres familier. At hele AP skulle anse seg som rammet seks år senere, er like absurd som det er reelt at de bruker denne «narrative konstruksjonen» for alt det er verdt.
Og i og med at vi ikke har en presse som klarer å stikke hull på den falskheten som Støre & Co turer frem med, er det også slik at selv Sylvi Listhaug nå har sett seg nødt til å komme med en «uforbeholden unnskyldning» fra Stortingets talerstol.
Det neste trekket er allerede varslet fra Støre: mistillitsforslag mot Listhaug. Det mistillitsforslaget vil hun trolig overleve, med mindre KrF nå ser sin mulighet til å komme mer offensivt på banen og tar det strategiske valg at de hører til blant sosialister.
Sylvi skadet
Uansett om hun overlever mistillitsforslaget eller ikke, vil Sylvi Listhaug være svekket. Hennes styrke hittil har vært å stå støtt på sine standpunkter og avvæpne kritikken med et smil, som skjuler integritet og intelligens. Hun holdt stand i mange dager denne gang også, men det er nesten en umenneskelig oppgave å stå imot fordømmelser fra «sine egne». Og hvor mye støtte hun reelt har hatt fra Siv Jensen og andre i partiet, er ikke godt å si.
For de av oss som ønsker ærlighet og redelighet i norsk offentlighet er dette et kritisk tidspunkt. Av ulike grunner hadde tyngdepunktet i «kulturkampen» forskjøvet seg til fordel for Listhaugs posisjon. Men dermed har også kampen spisset seg til og etablissementet føler seg truet. Deres taktikk er alltid da å plukke ut enslige ofre en for en. For to uker siden var det Resett og deretter ble det Sylvi Listhaug.
Svakheten ved den innvandringsrealistiske siden har alltid vært manglende samhold og forståelse for at de enkelte slag også må vinnes. Erna Solberg og Høyre hadde hatt en unik mulighet til å riktig ta kampen opp mot hyklerne fra Youngstorget i denne saken. Hun kunne stått opp for demokratiet, for nødvendigheten av å kunne snakke rasjonelt og – for å bruke statsministerens egne ord: å ikke å «tillegge hverandre synspunkter og meninger som man ikke har». Men som i tidligere saker vi har sett, mangler statsministeren integritet, styrke og en ambisjon om å være «statsmann».
For en uke siden var det Resett som fikk passet påskrevet av Erna Solberg for å ha krenket Sumaya Jirde Ali, og nå er det altså Sylvi Listhaug som har fått beskjed om å passe munnen sin for ikke å krenke Norges største og rikeste politiske parti. Et parti som forøvrige er et veritabelt slagsmål av interne intriger og maktkamper.
Hvem blir den neste som påberoper seg offerstatus og som man derfor må være «varsom med diskusjoner rundt»? Blir det Erna Solberg selv?