I skrivende stund befinner jeg meg i Milano med nære venner. Ikke for å ta helt fri, men for et velkomment avbrekk i en stressende hverdag. Men det er vanskelig å ta det med ro med det som foregår i fedrelandet, tankene svirrer, og nå er tiden inne for at også jeg utdyper hva jeg tenker om Listhaugs Facebook-post og sirkuset som har vært i ettertid.
I Debatten på NRK ble det sagt at de overlevende etter Utøya har en viktig stemme i debatten og at deres dyrekjøpte erfaringer er verdt å lytte til når man snakker om terror. Det er jeg enig i, men det er ikke det som er problemet. Alle forstår at om man diskuterer terror og beredskap, så er det klart at de som har overlevd en terrorhandling har en helt spesiell forståelse av hva dette er og kanskje en vettug formening om hva som kunne ha reddet flere liv. Problemet oppstår når en tar med seg debatten om 22. juli inn i en debatt om innvandring og flerkultur.
Jeg kan forstå at det for Arbeiderpartiet er belastende om det sprer seg et inntrykk av at partiet prioriteter terrorister foran sine egne borgere. Men det er ingenting uriktig i det Listhaug skrev, teknisk sett. Hun påpekte, og det helt korrekt, at Arbeiderpartiet i denne saken prioriterte fiendtlige makters soldater og deres rettssikkerhet, og at det kan komme på bekostning av folkets sikkerhet.
Er det bare jeg som finner det absurd at sosialistene fremmer mistillitsforslag på grunn av en Facebook-post? Det finnes så mange eksempler på kritikkverdige forhold der nordmenn virkelig lider, for eksempel ved mange av landets eldrehjem. Men det er altså en Facebook-post, der et annet parti får sin ære krenket, som utløser et mistillitsforslag fra sosialistene.
Jeg pleier å si, som så mange andre, at handling betyr mer enn ord. Slik er det altså ikke for Rødt, SV og Arbeiderpartiet. Så mye regjeringen har gjort, som de er i mot, uten at det er kommet noe i nærheten av et mistillitsforslag av den grunn. Jeg syns det er ganske bisart.
Jeg er helt enig i at vi innvandringskritikere må ta et oppgjør mot trusler og stempling av meningsmotstandere. Jeg støtter Sylvi Listhaug, men jeg syns også det er viktig å si at om jeg hadde vært henne, så hadde jeg uttalt meg annerledes. Ikke fordi Arbeiderpartiet ikke skal utfordres på at de ikke prioriterte nordmenns sikkerhet godt nok denne gangen, jeg skulle gjerne sett at vi diskuterte dette i stedet. Jeg er derimot lei av de steile frontene og hadde ønsket meg at høyresiden i stedet strakk ut en hånd til de mer edruelige stemmene i Arbeiderpartiet, for å sikre en ansvarlig innvandringspolitikk. Ikke alle innvandringskritikere er enige i FrPs økonomiske politikk for eksempel, så det bør ikke være sånn at det bare er FrP som setter en reduksjon i asylinnvandringen på dagsorden fremover.
Problemet mitt med denne debatten er at den er så ensidig rettet mot høyresiden, og mot innvandrings- og islamkritikere. Man snakker som om hat, hets, stempling og trusler kun er noe som kommer fra den innvandringskritiske høyresiden. Men også de innvandringsliberale på venstresiden må ta sin del av ansvaret for polariseringen og hatet som oppstår på begge sider.
Knut Arild Hareide pekte på noe interessant under Debatten på NRK. Han snakket om det å tillegge andre mennesker meninger de ikke har. Det er vel dette som er kjernen i saken, og som er grunnen til at Listhaug har fått så mye kritikk. Folk i Arbeiderpartiet syns at de har fått en merkelapp påklistret og de kjenner seg ikke igjen i Listhaugs beskrivelse. Høres ikke det litt kjent ut?
Jeg kan i hvertfall si at jeg kjenner meg selv veldig godt igjen i denne beskrivelsen til Hareide. Denne uken skrev jeg en kommentar der jeg delte mine tanker om den stemplingen vi som er kritiske til flerkultur blir utsatt for. Det er en følelse jeg opplever hver eneste dag. Det spres løgner om at jeg, og folk som meg, vil kaste ut alle innvandrere, at vi er fiendtlig innstilte til andre kulturer, at vi er høyreekstreme og at vi er i mot alle former for innvandring, aldeles uansett. Alt dette er feil i mitt tilfelle og for de fleste andre også. Den løgnaktige stemplingen bidrar, som Hareide sier, til å bygge ned tilliten i Norge.
Og da må også venstresiden ta sitt ansvar og ta et oppgjør med denne stemplingen. Det gjør de ikke. Tvert i mot. Jeg blir redd når jeg hører Støre og Lysbakken signalisere at man fremover vil bruke Utøya-terroren mer i den politiske debatten. Jeg er redd for hva det kan gjøre med ytringsfriheten min som kritiker av flerkultur, asylinnvandring og islam. Jeg ønsker meg at lederen for det som fortsatt er Norges største parti redegjør for hva han mener med denne uttalelsen, i hvilke situasjoner er det legitimt å snakke om Utøya, i en debatt om innvandring?
Individer på venstresiden, for eksempel Inga Marte Thorkildsen, nører opp under hat og intoleranse for de som tenker annerledes enn henne selv, om innvandring og flerkultur. Det jeg opplever som gjennomgående er at man ikke har noe ønske om å lytte eller sette seg inn i hva innvandringskritikere sier. Jeg opplever at meningsmotstandere sprer desinformasjon og løgnaktig propaganda om det innvandringskritikere står for. Man blir stemplet som fremmedfiendtlig eller rasistisk, og det er svært belastende, det sier seg selv.
Jonas Gahr Støre tar ikke avstand fra dette. Derimot fyrer han oppunder det og bidrar selv til å stemple en populær politiker, som har en oppfattelse om innvandring mange deler, som en hatpredikant. Støre vet nøyaktig hva han gjør. Ved å snakke om 22. juli og assosiere det med Listhaug bidrar han til å gi Listhaug delvis skyld i tragedien. Han vet det og nører bevisst oppunder det hatet og den hetsen vår justisminister utsettes for. Det om noe er uanstendig.
Jonas Gahr Støre er naiv, svak og ettergivende overfor islam. Han greier ikke ta avstand fra muslimers selverklærte rett til å ikke bli krenket av blasfemiske ytringer og tegninger. I stedet spotter han Vebjørn Selbekk og andre islamkritikere. Han makter ikke forsvare ytringsfriheten, selve fundamentet for vår livsførsel og våre politiske verdier i Vesten. Ikke i 2006 og ikke i dag.
Han tar ikke avstand fra belastende stempling av legitime meningsytringer som rasistiske eller fremmedfientlige, snarere er han med og bidrar til hat og forakt mot vanlige folk som mener helt vanlige, legitime ting.
Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken, Inga Marte Thorkildsen og co. har ingenting de skulle ha sagt. De gjør akkurat det samme som det de kritiserer Listhaug for å gjøre. De bidrar til en mer uanstendig debatt og legitimerer stempling av mange mennesker som hatefulle rasister. De legitimerer fiendtlige holdninger og handlinger mot de som stemples, og skaper samtidig bare mer raseri og forargelse blant de stemplede og andre som sympatiserer med disse.
Samtidig forsøker Støre å gjøre seg selv til en slags anstendighetens apostel. I nesten samme åndedrag som at han angriper regjeringen og Listhaug for å tillegge Arbeiderpartiet oppfattelser de ikke har, så presterer han også å insinuere at det er legitimt å tillegge innvandringskritikere de samme holdningene som Breivik står for, i en politisk debatt.
Det er uanstendig. Det er forkastelig. Det er å bevisst forsøke å tie ihjel visse meningsytringer på riktig Orwellsk vis, og må sables ned ved første mulighet. Jeg skal ikke måtte svare som om jeg var ansvarlig for terror, vold og drap på uskyldige mennesker, fordi jeg mener noe annet enn Støre, Lysbakken og Thorkildsen.