Desinformasjon er en kunst. Den er uvurderlig hvis du vil opprettholde et falsk bildet av virkeligheten. Venstresiden er mestere i faget. De ikke bare misleder, men fremstiller sine meningsmotstandere som mestere i nettopp den kunst de selv behersker til sitt fulle.
Gårsdagens markering utenfor Stortinget til støtte for Sylvi Listhaug avstedkom en «kamp» om virkeligheten som ga oss et fantastisk eksempel på hvordan vinkling, vektlegging og presentasjon kan gi vidt ulike inntrykk av det som hendte. Helge Lurås viste i en artikkel på Resett kontrasten mellom VGs og NRKs fokus på en enslig nazi-hilsen som angivelig ble sett blant tilhørerne og Dagbladets fokus på talerne og at vanlige folk var representert.
I Facebook-tråden på Lurås’ lenke til saken han skrev ble det en diskusjon. Og der var en herre ved navn David Toreid så elskverdig å skjenke oss et klassisk eksempel av en tekst som enkelt lar seg analysere.
Han skrev:
La oss ta den punkt for punkt:
David Toreids tekst er brutt opp i sine respektive elementer og satt i hermetegn.
Han tar sats med…
«Fakta her er såre enkle:»
Her understreker David Toreid at han sitter på faktaene i saken, til tross for at han ikke var tilstede på arrangementet. Han åpenbarer også at han ikke har fått tilgang til troverdig faktainformasjon. I det følgende presenterer han heller ingen fakta.
Men å fremsette en løgn om hva som er fakta, for å virke overbevisende, er forutsetningen for en konspirasjonsteori.
«Resetts demonstrasjon samlet en håndfull mennesker.»
Anslagene varierer fra 200 til 400. Den etablerte pressen skriver 200. Cemal Knudsen Yucel som holdt tale, anslår forsamlingen til 400. Selv gikk jeg gjennom folkemengden og stilte meg tre rader unna talerne. Jeg snudde meg et par ganger for å få øye på blitzerne og andre bråkmakere som ropte noe om nazisme og rasisme borte ved krysset Rosenkrantzgate/Karl Johansgate, men kunne ikke se dem på grunn av alle tilhørerne som sto bak meg.
Jeg var der for å høre på talene og talte ikke antall fremmøtte. Anslag fra publikummere som var der er «mer enn 250». En «håndfull» høres jo lite ut. Men er det lite kl. 15:00 på en søndag? Er det lite på denne vinterens vakreste dag så langt, med Marka som lokker, og det faktum at mange er bortreist i helgene?
For min del var det andre gang i mitt liv at jeg deltok på et slikt arrangement. For initiativtageren Ruth fra Valdres var det første gang. Forsamlingen bar på ingen måte preg av å frekventere demonstrasjoner.
Men 200-400 mennesker er kanskje en «håndfull» hvis venstresiden mobiliserer til demonstrasjonstog der de pleier ta med seg barna. Eksempelvis, to av mine nære venner som fortsatt har små barn kunne ikke bli med da de var opptatt med aktiviteter sammen med sine respektive familier.
Dessuten har ikke hardtarbeidende borgerlige velgere for vane å stille opp på slike arrangementer av to andre årsaker.
1. Som individuelt tenkende mennesker mangler det kollektivistiske sinnelaget og tankegodset som er en forutsetning for store massemønstringer.
2. Slike fredelige arrangementer som dette møtes ofte vold og ødeleggelser av motdemonstranter fra venstresiden.
Så er «håndfull» en presis beskrivelse? Ja, hvis det hadde vært en venstrerabulistisk mobilisering der det blir ropt taktfaste slagord, men ikke i dette tilfellet.
Og, dessuten. Resett var ikke arrangør. Det var Ruth fra Valdres som tok initiativet, med hjelp av Shurika Hansen. Helge Lurås var så vidt meg bekjent, på skitur med sin familie.
Så kommer neste setning, der insinueringen i forrige setning, elegant går over i løgn.
«Hvor mange som kan defineres som høyreradikale er umulig å tallfeste, men bilder ble tatt av nazihilsener.»
Legg merke til flertallsformen i nazihilsener.
Det finnes ett bilde av en mann som gjør nazihilsen nede i krysset mellom Rosenkrantzgate og Karl Johansgate, i den andre enden av Eidsvoll plass, der blitzere hadde tatt oppstilling med sine taktfaste rop, før arrangementet.
Under talene la jeg merke til den venstrevridde journalisten og aktivisten Harald Klungtveit som sto oppe på Løvebakken og sveipet publikum med kameraet sitt. Kanskje var han på leting etter nasjonalsosialister. Da det så ut som det var rett før han ga opp letingen, fikk han trolig en beskjed eller ble oppmerksom på noe annet enn det som foregikk ved talerstolen. Plutselig løp han av gårde ned Løvebakken og ut av synet. Kanskje var det for å ta bilder av mannen som gjorde nazihilsen mot blitzerne som ropte slagord. Vel, dette foregikk uansett utenfor Eidsvoll plass som politiet hadde holdt av for arrangementet.
«Dette er forhåpentligvis ikke representativt for Resett-demonstrasjonen, men må tas alvorlig av arrangørene.»
Her kobler David Toreid nazihilsener (i flertall) med «Resett-demonstrasjonen», enda mannen som gjorde nazihilsen ikke befant seg på selve arrangementet og arrangementet ikke foregikk i regi av Resett, samt at talerne, Cemal Knudsen Yucel og Shurika Hansen tydelig understreket at nazister og folk fra Vigrid ikke var velkomne på arrangementet.
Så kommer David Toreid til sin sluttsats:
«Og her er kontrasten: En motmarkering ble arrangert på Facebook på fredelig vis: 50.000 mennesker har så langt gitt 10 millioner til Leger uten Grenser»
Legg merke til hans bruk av «kontrasten» og «på fredelig vis». Her poengterer han implisitt at arrangementet på Eidsvoll plass kl. 15:00 søndag 18. mars, ikke gikk fredelig for seg, enda han ikke var tilstede på arrangementet.
Hadde han vært der, ville han derimot tydelig ha hørt Cemal Knudsen Yucel si at han håpet innsamlingen til Leger uten Grenser setter ny rekord, og at han oppfordret til å gi penger nettopp til Leger uten grenser.
Dette eksempelet på konspiratorisk vinkling av hendelser man ikke har et eneste faktapunkt om, er helt typisk når mange er ute i det totalitære området på de politiske flankene.
Det beklagelige er at denne måten å resonnere på, med forestillinger, halvsannheter, tvil og innbakte løgner også ser ut til å ha festet rot hos toneangivende politikere i Arbeiderpartiet og SV, noe uttalelser fra Inga Marthe Torkildsen, Audun Lysbakken (med sine «konspiratoriske høyreekstreme nettkrigere»), Eskil Pedersen og Mani Hussaini, bærer vitnesbyrd om.
Det som er enda mer beklagelig er at journalister fra etablerte medier synes og hige etter å brunbeise et så flott, ærlig og fredelig arrangement, med så flotte taler og fine talere, som det på Eidsvoll plass.