Forfatter og journalist Christopher Booker har gitt ut rapporten ”Global Warming: A Case Study in Groupthink”. Han bruker prinsippene i boken ”The Victims of Groupthink”, forfattet av professor i psykologi ved Yale, Irvin Janis, til å forklare fenomenet klimaalarmisme, og hvorfor det har fått så stor oppslutning blant forskere og politikere. Klimaalarmismen stemmer med alle kriterier for gruppetenkning.
Ifølge professor Janis må et fenomen tilfredsstille 3 grunnregler for å kunne kalles gruppetenkning:
1. Ide
Den første regelen er at en gruppe mennesker kommer til å dele en bestemt ide eller måte å se på verden som virker svært viktig for dem, men som ikke har vært basert på å se på alle relevante bevis. Så faktisk er ideen bare en utilstrekkelig utforsket tro med et sterkt element av ønsketenkning.
2. Konsensus
Regel to er at de har utestengt bevis som kan motsette seg deres tro – som Janis demonstrerte i alle sines case-studier – de må insistere på at det støttes av en «konsensus» (et ord Janis gjentatte ganger understreket). En slik konsensus kan ikke tillate at noen stiller spørsmål.
3. Ignoranse
Janis’ tredje regel er at fordi deres tro på ideen bare er avhengig av å se på bekreftende ”bevis”, så er de ikke i stand til å diskutere troen riktig med de som er uenige med dem. I stedet blir motsatte syn avvist med irrasjonell fiendtlighet. De som har motsatt syn må rett og slett ignoreres, settes på sidelinjen, latterliggjøres og diskrediteres.
Bruker vi reglene på klimaalarmismen ser vi at historien avslører følgende forhold:
Ide
Omkring 1980-tallet hadde en liten gruppe meteorologer, ledet av Bert Bolin, svensk meteorolog, og John Houghton, leder av UK Met Office, observert at atmosfærisk CO2 og globale temperaturer begge hadde økt siden midten av 1970-tallet. De mente det var en sammenheng, og fordi utslipp av CO2 hadde økt som følge av økt forbruk av fossil energi (olje, gass, kull), og sannsynligvis ville øke enda mer i fremtiden, følte de et behov for å advare verden om at dette kunne føre til katastrofal global oppvarming.
Troen på menneskeskapt global oppvarming (AGW) fikk raskt stor oppslutning i miljøorganisasjoner, som så en ny sak å kjempe mot (CO2 utslipp), samt mulig inntekstskilde. Interesserte forskere kastet seg fort på fenomenet med prosjektforslag om at dette og konsekvensene måtte det forskes mye mer på. Med så sterke pressgrupper som miljøaktivister og forskere gikk det fort å få med kunnskapsløse politikere inn i gruppetenkningen.
Politikerne, godt hjulpet av FN-byråkraten Maurice Strong, ble i 1988 enige om å opprette en egen organisasjon innen FN for å ta seg av trusselen om katastrofal global oppvarming av jorden. Med Bolin som leder og Houghton som vitenskapsansvarlig, ble Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC, opprettet. Merk at organisasjonen er for regjeringer, ”intergovernmental”, altså politikere. Blant politikere som tente på ideen var Al Gore og Margaret Thatcher. I Norge Gro Harlem Brundtland.
Med bekymrede politikere med i gruppetenkningen, ble raskt store pengesummer fra oss skattebetalere bevilget til ”saken”. Mange penger tiltrekker seg mange mennesker som vil jobbe for ”saken” på forskjellig vis, spesielt forskere med tilhørende vitenskapelige institusjoner og miljøaktivister. Media er også fascinert av mulige katastrofer, i motsetning til kjedelige normale forhold. Folk må advares.
Konsensus
Med mange forskere i gruppen av troende, kom påstanden om at det eksisterte en «konsensus» av verdens forskere. «Vitenskapen er avgjort» var budskapet. I over 20 år syntes «konsensus» å nyte enorm suksess.
På det gigantiske IPCC-toppmøtet i Rio, etterfulgt av Kyoto-traktaten, ble det vedtatt at de utviklede landene i vesten skulle redusere sine «karbon»-utslipp drastisk, mens utviklingsverdenen skulle bli unntatt dette før deres økonomi hadde nådd Vestens.
Omkring 2006 og 2007 nådde man høyden av vitenskapelig og politisk hysteri over global oppvarming med Nobels fredspris for Al Gore og IPCC.
Ignoranse
I samsvar med Janis tredje regel ble alle som våget å stille spørsmålet om noe av IPCCs ”klimavitenskap” betegnet som antivitenskapelig ”fornektere”, som ikke var bedre enn de onde vesener som nektet for holocaust (nazistenes massedrap på jøder).
Det er en mengde vitenskapelige grunner til å påstå at faren for katastrofale klimaendringer er sterkt overdrevet. Bare for å ta utgangspunktet for klimaskremslene; – at økt CO2 skal medføre økt global temperatur. Det er omvendt. Alle (!) tidshistoriske observasjoner av CO2 og temperatur (T) viser at først endres T av naturlige årsaker, og deretter endres CO2 (sjekk naturloven Henrys lov, Vostok iskjerner og Humlum, Solheim og Stordahl rapport av 2012). IPCC anerkjenner Henrys lov (det skulle bare mangle), men hevder at CO2 likevel bidrar til økt temperatur, og i tillegg kommer forsterkningsmekanismer av H2O. Det er bare det at H2O har vist seg å ha motsatt virkning, altså temperaturreduserende i stedet for økende, bl.a. fordi man får flere skyer som demper solinnstråling når temperaturen øker.
Klimamodellene, som IPCC baserer seg på, er programmert til å vise at økt CO2 gir økt T automatisk, men datamodellene har vist seg å ikke stemme med virkeligheten etter noen år, ref. dr. John Christy, University of Alabama, Huntsville.
Påstander om forsvunnet is i Arktis, forsvunnende isbjørner, smeltende snø på Kilimanjaro, ekstreme orkaner, flom og tørke, ble fremsatt basert på modeller. Virkellige observasjoner har vist at alt dette er feil. I all rettferdighet så innrømmet tidligere britisk statsminister Lady Margareth Tatcher i boken Statecraft i 2003 at hun hadde tatt feil.
Slik kunne man fortsette med Climategate 1 og 2, prof. Manns falske hockeykøllegraf, temperaurutfatingen etter år 2000, etc. Mer informasjon kan finnes i heftet ”Naturen styrer klimaet” som kan anskaffes gjennom www.klimarealistene.com .
Ettersom det er så mye penger å tjene på klima-”vitenskapen”, så har den verdensanerkjente professor i atmosfærefysikk dr. Richard Lindze ved MIT til og med påstått at klima-”vitenskapen” er korrupt!
Man må kunne påstå at alle 3 kriteriene til prof. Janis er opp fylt. Det som skjer nå for tiden er ikke mindre interessant.
Paris-avtalen
Oppvåkningen har kommet med Paris-konferansen i 2015, og avtalen om å redusere CO2-utslipp. Paris-avtalens enorme forpliktelser er i hovedsak at alle land må informere om sin planlagte energipolitikk for årene fram til 2030, de såkalte ”uavhengige nasjonalt fastsatte bidragene”, INDCs.
De vestlige nasjoner har informert om hvordan de vil redusere sine «karbon»-utslipp med opptil 40 prosent. Men hva med resten av verden?
Kina, som nå har verdens største utslipp, ca. en fjerdedel av den globale summen, kan få doblet sine utslipp innen 2030, og har intensjon om å bygge hundrevis flere kullkraftverk.
India, som har tredje største utslipp, kan tredoble. Andre utviklingsland har samme ”forpliktelser”. Legg sammen alle utslippene (INDCene) og resultatet viser at totalutslippene blir økt med hele 46 prosent.
Det egentlige utfallet av Paris-avtalen er at uansett hva vesten forplikter seg til, så vil resten av verden, ledet av Kina og India, ikke la seg påvirke av det. De ville fortsette som før.
Vesten har ikke fått noe annet enn en meningsløs avtale, som faktisk ikke binder noen til noe, men som i stedet gir økte utslipp innen 2030.
De raskt voksende økonomiene i resten av verden bryr seg lite om Paris-avtalen, unntatt som inntekstskilde betalt av vesten.
Realiteten har også vist at litt økt temperatur og CO2 siden den Lille Istid, med mye hungersnød, sluttet ca. 1850, så har vegetasjon og matproduksjon økt på jorden, selvfølgelig fordi CO2 er oksygenkilde og plantenæring, ikke en miljøgift.
Janis-reglene om gruppetenkning viser hvordan historien om menneskeskapt global oppvarming i alle henseender utgjør en perfekt case-studie i hvordan selvbedragende gruppetenkning ter seg.