Bare spåkoner kjenner fremtiden. Men skulle jeg våge meg inn på et ukjent fagområde, vil jeg si at sannsynligheten for at Sylvi Listhaug blir valgt til statsminister i Norge i overskuelig fremtid, er godt tilstede.
Det er ikke tvil om hvilken vei utviklingen går. De vestlige demokratier, inklusive det norske, står midt oppe i et omfattende politisk skifte. De negative konsekvensene av 68-generasjonens, opprinnelig velmente, men totalt feilslåtte globaliseringseksperiment, er etter hvert blitt så omfattende at motreaksjonene bare tiltar i omfang.
Valgene i USA, Frankrike, Vest-Tyskland, Østerrike, Spania, Italia og Brexit i UK er alle uttrykk for det samme. Mistilliten i elektoratet til de etablerte partienes globaliseringspolitikk bare vokser i styrke. Det siste stortingsvalget er et eksempel på det samme. At Listhaug fikk fyken for å ha kalt en spade for en spade er et tilbakeskritt, men et midlertidig sådan.
Senterpartiets sterke framgang og Fremskrittspartiets bemerkelsesverdige stabilitet, til tross for fire års regjeringsslitasje, ville vært unormalt under «normale» omstendigheter. Arbeidsfolk og vanlige folk har mistet tilliten til Arbeiderpartiet, som er blitt et parti for liberale akademikere og den politiske eliten. Og at Høyre gikk frem og fortsatt scorer høyt på meningsmålingene, skyldes først og fremst alliansen med Frp.
Vanlige folk, som har fått føle globaliseringspolitikken direkte på kroppen, reagerer. De ønsker ikke økt terror og redusert samfunnssikkerhet, reduserte velferdsgoder og økt konkurranse i et vanskelig arbeidsmarked, innvandrerkriminalitet og utrygge nabolag samt at norsk kultur og tradisjon blir tråkket på til fordel for politisk korrekt multikulturalisme. De er realister og ønsker ikke å betale regningen for globalistenes og den politiske elitens utopiske verdipolitikk. De ønsker ikke uærlige politikere, men politikere som tør kalle en spade for en spade.
Med Listhaugs avgang har ytringsfriheten og realpolitikken fått seg nok et skudd for baugen i Norge. I europeisk sammenheng fremstår norsk parlamentarisme i et latterlig perspektiv. Men fatt mot. Dette er ikke det siste vi kommer til å se av Sylvi Listhaug i norsk politikk. Dette er bare begynnelsen.