De siste ukene har vært surrealistiske og tunge for samfunnsengasjerte mennesker og ikke bare for politikere. Vi har vært vitne til at et Facebook-innlegg nesten skapte regjeringskrise. Vi har vært vitne til at Eivind Trædal nærmest gikk til fysisk angrep på sine motstandere der han aller helst ville styre hvem han skal møte i debatt. Mange av oss delte Helge Lurås sin observasjon av mandagens Dagsnytt 18 der han lurte på om sendingen var et humorprogram.
Men for oss som har fulgt med, var det hele en illustrasjon på hvordan samfunnsdebatten har blitt. Å stemple, putte mennesker i bokser, spille på følelser, og overdøve motstandere er det som har erstattet høflig, saklig og respektfull debatt. Å tillegge andre meninger og holdninger de ikke har er også effektiv, og for å toppe det hele bør du hyle rasist først som sist for å forsikre deg om at din motstander blir satt ut.
Vi har opplevd at et av Norges mest populære statsråd gikk av, og vi har sett noen helt spesielle Facebook og Twitter utbrudd. Som for eksempel Inga Marte Thorkildsen, der hun fordømmer Sylvi Listhaug for å ta imot blomster fra de hun kaller «rasistene». Thorkildsen vil ikke ta seg bryet med å finne ut at veldig få av blomstene som ble levert til Listhaug kom fra disse miljøene, og at flere hundre kom fordi jeg blant annet startet en egen aksjon og mange hundre delte den på sosiale medier.
Så for å toppe det hele starter noen en aksjon for Leger uten grenser for å protestere mot innsamlingen for Sylvi, og beskjeden fra den initiativtakeren er at hun ønsker Sylvi mange blomster som visner. Bittert? Det er første bokstaven i det kaoset som har skjedd den siste tiden. Hvem trenger egentlig sirkus Merano når vi har sirkus Stortinget?
Søndag sto det mange foran Stortinget for å støtte Sylvi Listhaug, og publikum tok de lange skritta det tar for å vise solidaritet med noen som har opplevd massiv mobilisering og blir pushet ut av sin stilling. Motdemonstrantene skriker «nazi svin», «Ingen rasister i våre gater» og «kan vi ikke alle hate Sylvi Listhaug», mens de beskylder oss for å være hatefulle og splittende. De var sikkert fargeblinde og så ikke at talerne var fra Iran, Tyrkia og Somalia.
Klimaks og antiklimaks
Sylvi går av tirsdag morgen og opposisjonen ser ut til å fryde seg over «seieren». Men sto det en taper der og talte? Snarere tvert imot så fikk vi se en sterk, samlet og kamplysten kvinne med nok integritet til å sette hele partiet, regjeringen og folkets beste foran seg.
«Støre er ikke egnet til å være statsminister,» sa Listhaug og gikk i strupen på Støre & Co. Resultatet blir at de som egentlig trodde de skulle vinne for å dytte Sylvi ut, blir taperne. FrP får sensasjonsmåling og fosser fram. Arbeiderpartiet står stille, og Rødt som fremmet mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug, gjør det dårligst.
Hvordan var det igjen? Den som spenner beina på andre, faller selv på rumpa før eller senere. Men selv om de siste ukene har vært tøffe, så skulle jeg gjerne vært en flue på veggen når beskjeden om hvem den nye justisministeren var nådde Jonas G. Støre. Dette var Erna Solbergs beste hevn. Så du vil ikke ha en kontroversiell FrPer, Støre? La meg presentere Per Sandberg. Sjakkmatt
Ukene har vært tøffe, men enkelte har fått bedre ordforråd. Ord som daddelvedtak, kabinettspørsmålet og mistillitsforslag er etablert i vårt daglige talespråk. Erna Solberg er en av de dyktigste lederne i verden, faktisk så tror jeg ikke at noen andre hadde klart å takle dette kaoset bedre enn henne.
Hun er lojal mot sine statsråder og virker diplomatisk når hun omtaler sine motstandere. Men vi må tilbake til den gode samtalen og et sivilisert samfunn der vi snakker til hverandre og ikke bare om hverandre. Stortinget må igjen bli den trygghetsskapende bygningen der våre folkevalgte jobber, og ikke der stygge karakteristikk og gjengkrig foregår. Vi kan glemme og tilgi det som har skjedd, Erna, men gjør Norge godt, diplomatisk og fantastisk igjen. Det har vi som har stemte dere fram fortjent.