Bare naive bloggere nyter å få pinlige detaljer brettet ut i offentligheten. Det er ofte den eneste salgsvaren de har. Hvordan kulturministeren, som for enhver pris kjemper for sin fasade, har tenkt, vitner om et enormt ego. Trodde hun at hun kunne stoppe sannheten? Eller at ingen ville tro på den fordi hun mente å kunne eie den, kommentere saken en gang, med en fortrolig journalist i MSM, og siden si: «Dette er en sak jeg aldri har kommentert. Det får de andre holde på med. Dette har ingenting i media å gjøre.»
Det er hennes egen arrogante, maktsøkende løgnaktighet som har gjort henne sårbar; for ved en ekte sårbar tilnærming hadde hun kunnet stå oppreist nok til å gå videre som politiker. Hun hadde bare behøvd å erkjenne det nødvendige, samt å ikke skylde på andre enn seg selv.
Det nødvendige hadde vært langt mindre enn alle de detaljene som nå er potensielt allemannseie. Dette fordi den andre parten gav uttrykk for at han ikke ville at hendelsesforløpet skulle ut. Grande hadde direktekommunikasjon med ham, og fikk sympati nok til å komme styrket ut av avsløringen i januar. Hun har i tillegg en bastant sympati hos mediene. Garantier for at det ville ha blitt behandlet varsomt ved en erkjennelse. I stedet gikk både kulturministeren og de aller fleste mediene til kamp mot sannheten. Det var ikke så lurt.
Det er den andre parten som nå virker oppgitt over Grandes illusjoner om handlingsforløpet. Illusjonskunst er å forlede tilskuerne til å se et annet sted enn der begivenhetene og sannheten foregår. Men hvis det ikke er gjort elegant blir det avkledd som en avledningsmanøver. Det er blitt løgn på løgn i denne saken. En kikk i kommentarfeltet på VG og på Facebook under Ola Borten Moes status viser tydelig at det er mange som ikke har lest seg opp, som ikke har vært tilstede under bryllupet, men som likevel føler de vet sannheten. Fem minutter på Resett anbefales.
Om man har sex i moralens grenseland så er det et mildnende argument at den yngre part er ressurssterk og intelligent. Alt tyder på det i denne saken, så at Grande har forsøkt å lekke en motsatt versjon er ubegripelig sjofelt. På toppen av fornærmelsen mot den andre part, så gjør det jo ikke Grandes omdømme bedre at hun skal ha hatt sex med en «tilbakestående» eller «ustabil» person. Nei, her var den virkelige versjonen til å leve med, ikke den falske.
Selve sexakten var jo ikke ulovlig, og den er bekreftet frivillig. At mannen i tillegg er intelligent og oppgående burde Grande omfavne. Her kunne hun ha beklaget dårlig dømmekraft og gått relativt rankt videre. Det at den andre parten ikke var medlem i Venstre, samt at hun er kvinne, ville ha reddet henne fra samme skjebne som Solum Larsen.
Men når hun siden lyver fører det til sinne hos motparten. Nå vet alle at hun har oppført seg skammelig. Det er menneskelig å skamme seg, og det er menneskelig å feile. Og det var ingen grunn til at de pinligste detaljene om forspillet til akten skulle ha kommet ut. Hadde hun opptrådt med ærlighet og lydhør takt etter avsløringene så hadde de pinlighetene forblitt i Trøndelag. Nå er de potensielt allemannseie, selv om mange fornekter at et medium som Resett kan ha troverdighet. De som har kildene og sannheten blir ikke trodd, men fortiet.
«Dette er en sak jeg aldri har kommentert. Det får de andre holde på med. Dette har ingenting i media å gjøre.», sier Grande i Adresseavisen 11.april. Det er denne arrogante politikerholdningen som kommer til å felle henne. Andre kan ikke holde på med hennes problemer, dem må hun selv ta tak i. Andre vil derimot fortsette å påpeke problemene inntil hun tar tak i dem.
Stillheten om alt det Resett avslørte 10. april forteller at frontene er steilere nå enn i januar. Resett er Media non grata. Det er 14 milliarder grunner til det. Jeg snakker om kulturbudsjettet. Inntil Skei Grande går av eller blir avsatt så er hun en person man må ha på laget sitt. Pressestøtten er et tema som diskuteres på Stortinget i disse dager. Hun er fredet til de eventuelt ser at hun ikke vil overleve. Men da kommer de nok med spaltemeterne sine.
Resetts økende leserskare er motgift i blodet på andre medier. Om de lar den virke så vil feberillusjonene gi seg med tiden. De må møte Resett til debatt hvis de skal beholde troverdighet i fremtiden. Gjør de ikke det, så vil frontene bli enda steilere.
De som lider under MSMs illusjoner i dag er vanlige borgere som av forskjellige grunner ikke kan snakke så høyt og åpent om sannheten som de ønsker. Det er et lite, og forhåpentligvis berettiget, håp jeg har at det skal bli et romsligere debattklima og en mer demokratisk fordeling av makt i samfunnet, i en ikke altfor fjern fremtid.
Resett har vist seg som fanebæreren for sannheten. På under et år har de tatt over ledelsen i kampen for ytringsfriheten i Norge. Ekspansjonen er velkommen for stadig flere, men vil møte mye og hard motstand i tiden som kommer. Ærlighet skal visst vare lengst.
Til nå har andre medier enn Resett kun omtalt Borten Moes status på Facebook. Ikke Resetts avsløringer. En status han ganske sikkert skrev før Resett omtalte saken, vitende om hva som kom. Så ble det stille i medieverden ellers, inntil VG og NRK nå så smått begynner å røre på seg. At uglesette Resett har fått tilgang til opplysningene og tillatelse til å gjengi dem, er en tillitserklæring som nok er tung å svelge for medier der ute.