De fleste har antakelig fått med seg at Facebook har fått en del kritikk i den senere tid fordi brukerinformasjon angivelig skal ha blitt misbrukt, blant annet til å påvirke folk under valgkampen i USA. For oss som har fulgt med en stund kommer det ikke som noen stor overraskelse at slike store bedrifter som Google, Twitter og Facebook driver butikk med de opplysningene vi frivillig har gitt fra oss.
Disse mediebedriftene, som i praksis har monopol på det de gjør, prøver naturligvis å tjene mest mulig penger på oss. Det som imidlertid bør bekymre oss alvorlig, er den tiltagende grad av sensur som foretas i regi av de samme bedriftene. Rosabloggere og andre trend-slaver merker ikke så mye til denne sensuren, men blant de som ikke uten videre støtter opp om gjeldende «moteretninger» har nok tvilen på mediemogulenes upartiskhet begynt å melde seg.
Sensuren kan foregå på mange måter, men blir i de fleste sammenhenger foretatt for å unngå «skadelig» eller «nedbrytende» påvirkning av folk. Spørsmålet folk burde stille seg er imidlertid hva som betraktes som «skadelig» eller nedbrytende. Mark Zuckerberg, svare på slike spørsmål ved en senatshøring i USA. Han forklarte at man i Facebook la vekt på å hindre åpenbar oppfordring til terrorvirksomhet. Man ønsket å hindre at folk legger ut oppskrifter på hvordan man lager bomber og å hindre at folk utsettes for ting som kan få dem til å føle seg uvel (!). Som et eksempel på dette siste ble det nevnt nakenhet og «hate speech» (hatprat).
Og hva er hatprat?
Når det gjelder nakenhet, ser vi at selv norske politikere engasjerte seg da det ikoniske Vietnambildet ble stoppet av internettsensuren. Men hva med hatprat? Hvem bestemmer egentlig hva som er hatprat? Er det hatprat å komme med kritiske bemerkninger mot kjendiser eller politikere? De som har studert hvordan denne sensuren virker i praksis, peker på at kritikk av politikere på venstresiden lettere utløser sperring av brukerkontoen enn kritikk rettet mot høyresiden i politikken.
Hovedstrømsmedia (MSM) i Norge har ikke fokusert særlig på dette, men denne skjeve tolkningen av hva som er hatprat ble faktisk tatt opp i senatshøringen.
Her er et par eksempler:
- Voice of Europe, som driver nyhetsformidling om hva som skjer i Europa, spesielt når det gjelder politikk og innvandring, ble truet, sensurert og utestengt fra Facebook. Dette skjedde etter at de refererte den tidligere tsjekkiske president, Vaclav Klaus’ uttalelse om at «tilstrømmingen av innvandrere er sammenlignbar med de barbariske invasjonene i Europa». Verd å merke seg i denne sammenheng er at RT (Russia Today) hadde en lignende artikkel med samme tittel, men de ble ikke rammet av utestengelse.
- To populære, amerikanske videobloggere, Diamond & Silk, hadde en seks måneders meningsutveksling med Facebook før de ble utestengt. Deres «forbrytelse» var at de støttet president Trump. Bakgrunnen for utestengingen var bedømt slik «their content and brand is unsafe to the community». Dette ble tatt opp i senatshøringen (2 min. og 13 sek. ute i videoen). Og her er videobloggernes reaksjon på denne vurderingen.
Om vi går Google nærmere etter i sømmene finner man til dels tilsvarende skjevheter. Etter siste presidentvalg i USA kom undersøkelsen «A Method for Detecting Bias in Search Rankings, with Evidence of Systematic Bias Related to the 2016 Presidential Election«. Dette viser tydelig at søkealgoritmene til Google favoriserer venstresiden innenfor politikken.
Vi har noe som kalles «Google Search Quality Evaluation General Guidelines«. I avsnitt 3.2 i disse retningslinjene står følgende: «High quality information pages on scientific topics should represent well established scientific consensus on issues where such consensus exists.»
Det er vel hovedsakelig på ett område innenfor naturvitenskapen kravet til konsensus gjør seg gjeldende, vi snakker om klima-alarmismen. Nå er ikke konsensus noe som hører hjemme innenfor naturvitenskap, men snarere innenfor politikk. En av de mest populære websidene innenfor klimaskeptisisme har beskrevet hvordan Googles søkemotor favoriserer klima-alarmistene: «Why are Search Engines so Hostile to Climate Realism?»
Det er ingen grunn til å tro at Twitter heller forholder seg nøytral på disse områdene.