Debatten om bønnerop fra moskeer har kommet for fullt, og som i andre innvandrings- og islamrelaterte spørsmål er frontene markante. Det er fornøyelig at FrPs John Helgheim er så tydelig i denne saken.
Om forbud mot bønnerop bryter med menneskerettighetene, så stopper ikke det Helgheim. Han bryr seg ikke.
Mange nordmenn lar seg stoppe av argumenter for menneskerettigheter. Begrepet blokkerer effektivt essensielle debatter om innvandring og islam over hele den vestlige verden. Det er ikke så rart. For hvem kan vel være i mot menneskerettighetene?
Dersom bønnerop er blitt en menneskerett, så er det nok et tydelig signal om at menneskerettighetsbegrepet er blitt i overkant utvidet, og det langt utenfor rimelighetens grenser. De fleste er enige i at mennesket fortjener fundamentale menneskerettigheter. Men hvordan kan det å regelmessig proklamere bønn for en hel by, sanksjonert av offentlige myndigheter, være en menneskerett?
Mange velger å sammenligne bønnerop med kirkeklokker, og mener at dette går på det samme. Det er feil. Kirkeklokker er bare en lyd, en tone, en kallelse til gudstjeneste. Muslimske bønnerop derimot er en bønn i seg selv, som da proklameres for hele byen. I det ligger det en helt annen, mer påståelig og kompromissløs symbolverdi. Du skal høre deres bønn, enten du vil eller ikke.
Vi har religionsfrihet i Norge, men vi er også et sekulært samfunn der religionen er en privatsak. Religionsfrihet handler om ens egen personlige tro. Å tvinge andre til å høre din bønn er ikke religionsfrihet. Å presse andre til å utstå dine religiøse budskap enten de vil eller ikke, handler om det motsatte av personlig frihet. Det handler om tvang. Offentlig sanksjonert tvang. Det skal vi aldri gå med på. Din frihet slutter der min begynner.
Dessuten representerer kirken vår tusen år gamle kulturarv, og kan således aldri sammenlignes med noe annet gudshus. Selv om mange nordmenn i dag ikke er religiøse, er våre tradisjoner og skikker fortsatt nært forbundet med kristendommen på mange sett og vis. Det er helt naturlig at vi skiller mellom vår egen historiske kulturarv, og en religion og kultur som ikke er vår.