I forbindelse med et foredrag jeg holdt kom jeg bort i tema muslimske kvinners rettigheter i Norge og spesielt i skilsmisser. Disse kvinnene havner i et vanskelig dilemma der sanksjonene er blant annet utfrysning og utestengelse fra eget miljø. Dette kommer tydelig fram når hjelpen fra miljøet uteblir og tidligere venner slutter å hilse eller invitere til sosiale arrangementer.
Friheten til disse kvinnene er gitt av menn og tatt av menn, men også godt støttet av andre kvinner som ønsker å opprettholde sin egen stolthet ved å hjelpe til med undertrykkelse av disse kvinnene. Det kommer ganske tydelig fram i det kvinner i miljøet sladrer, håner og latterliggjør skilte kvinner. Medfølelse og søstersolidaritet er erstattet med behovet for å tilfredsstille miljøet. «Kvinner er kvinners verste fiender» sies det og her er det intet unntak.
Kvinnene i det muslimske miljøet er ofte avhengig av at mannen skiller seg fra dem, og det gjøres enkelt ved at mannen gjentar noen mektige ord som skal sørge for hennes frihet på hans premisser, selvsagt. Dette kalles talaq og er sharialover som også er benyttet i Norge uten at feministene reagerer noe nevneverdig på det.
Mannen er den utøvende autoritet her og makten ligger hos han med støtte fra lokale imamer og mennene som står kvinnen nær. Nekter han å gjenta disse kraftfulle ordene sitter kvinnen fast i ekteskapet med null selvbestemmelse over egen skjebne. Hun må enten underkaste seg eller søke støtte hos en imam eller dommer. Igjen blir det patriarkalske flagget heist, mens kvinnen blir undertrykt og mister rett over egen kropp, liv og seksualitet. Hun kan nemlig ikke røre en annen mann. Mannen derimot kan gjenta disse ordene, gå til en annen kvinne, gjøre seg ferdig og så gå tilbake til sin kone ved å gjenta at han tar henne tilbake. Det eneste som kreves her er at det er to vitner. Kvinnen? Kun et instrument for den mannlige nytelse.
Hvordan kan det ha seg at så mange kvinner lever under så mange uverdige forhold med følelsesmessige fengsler i et av verdens mest frie land? Feministenes største oppgave her bør jo være å få oversikt over disse sharialovene og gå hardt ut mot denne uverdige behandlingen av kvinners ukrenkelige rettighet over eget liv. Istedenfor sørger de for at dette fortsetter ved å tie helt om det.
Dermed vil det aldri bli likestilling for muslimske kvinner i Norge, når berøringsangsten er så stor og fåtallet som snakker om disse utfordringene, blir stemplet kraftig. Imens vil mange kvinner lide under uverdige skjebner der selv vold fra ektemenn blir fikset med gaver og trøstende ord istedenfor handlinger og sanksjoner mot ektemannen. Æren, den må jo holdes innad i familien og miljøet. Den er som jeg har nevnt tidligere under beina på jenta, og det er hun som uansett hva må ta ansvar for å holde den i orden.
Å ta ut skilsmisse er også brutalt for begge parter, men den ene siden får betydelig mer sanksjoner og blir ofte utestengt fra felleskapet. Kvinnen ofrer nesten alt. Det interessante jeg observerte i ulike sammenhenger er at skilsmisse i muslimske miljøer ser i større grad til å være akseptert i den afrikansk-muslimsk delen enn i den arabiske-muslimske delen. Kultur er ikke bare religion.
Som kvinne klarer jeg ikke å legge fra meg at det i dag fins kvinner i Norge som mister nettverk og alt det de eier av håp for å ville være frie fra undertrykkelse og mannsdominerte forhold. Feminismens fall er en realitet når feigheten tar over og behovet for å skåne andre minoriteter mot stigmatisering triumferer over kvinnens rettigheter. Om vi bare plasserer hendene over ørene og smiler pent slipper vi å høre gråten fra disse undertrykte kvinnene. Og med det hjelper feministene mullaene, men svikter sine medsøstre.