Mediene bringer stadig vekk historier om barnevernsbarn som har havnet i rus, prostitusjon og kriminalitet under barnevernets omsorg. Forøvrig et spesielt ord å bruke når det har gått til helvete med tenåringene. De har tydeligvis ikke vært under omsorg, men blitt neglisjert og ofre for offentlig omsorgssvikt.
Ofte konkluderes det med at barna er utsatt for omsorgssvikt fra biologisk familie, og at denne har preget dem. Men hvor grundig har mediene gått inn i sakene? Er de sikre på at det virkelig har vært snakk om grov omsorgssvikt? Eller kan det være at barna ville kommet mye bedre ut med hjelpetiltak i hjemmet, uten å oppleve adskillelse fra sine?
Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi regnet det å bli skilt fra sine kjære og det å bli tvunget til å leve med de man ikke har kjær som to av de største lidelsene et menneske kan oppleve.
For å unngå de største lidelsene et menneske kan oppleve er det altså viktig å kun benytte seg av omsorgsovertakelse i de sakene der det utvilsomt er utøvd grov omsorgssvikt, og ingen annen løsning finnes. En rekke fagfolk advarer mot at antallet omsorgsovertakelser er for høyt.
Advokat Kvilhaug, som har gjort en undersøkelse av dette, hevder at minst 80% av omsorgsovertakelsene kunne funnet sin løsning i hjemmet, eller vært henlagt uten hjelpetiltak. Omgjort til barn er dette minst 1350 – årlig. Om tallet «bare» var 60% ville det betydd at over 1000 barn hadde sluppet å bli adskilt fra sine. 500 om tallet er 30%. 250 barn om 15% av omsorgsovertakelsene er feil. Ta deg nå litt tid til å reflektere litt over tallene, og skjebnene bak.
Ingen vet hvor mange som er feil – fordi ingen vil granske det. Man kan spørre seg hvorfor – betyr ikke disse lidelsene noe? Helsetilsynet og Riksrevisjonen har gransket så og si alle sider ved barnevernet, og kommet med knusende kritikk av praksis og saksbehandling. Men de har aldri gransket grunnlaget for omsorgsovertakelsene. Når barnevernet gjør så mye feil på alle områder, er det da sannsynlig at de gjør alt rett når de vedtar omsorgsovertakelse?
Ved utgangen av 2016 var 15 820 barn og unge plassert utenfor hjemmet av barneverntjenesten. Tør vi tenke tanken på at et sted mellom 2400 og 12500 av dem aldri skulle vært det? Tør vi tenke tanken på hvor mange «Glassjenter» vi høster av dette?
I 1999 skrev den samme advokat Kvilhaug: -Barnevernet må tvinges til å samarbeide med familiene i stedet for å motarbeide dem». Nesten 20 år etter reduserte Kongsberg barneverntjeneste antallet akuttvedtak med 90% «over natten». Hva gjorde de? Jo, de fikk inn ny leder. Hun endret holdningene og derved praksisen ved kontoret. Hun inviterte familiene til å hjelpe. Hovedprinsippet skulle være at barnet først og fremst skulle få hjelp fra nær familie.
Dette var nytenkning innen barnevernstjenesten, og møtte motstand innad. Nå sier lederen at de har oppdaget at familiene og barnevernet har det samme målet: å beskytte barn og sørge for god utvikling. De har funnet ut at familiene sitter på spesiell kunnskap, og når den deles med barnevernets kunnskap blir alle klokere. Resultatet er at kostnadene og sykefraværet har gått ned, og fosterhjemskøene blitt borte.
Det pussige er at dette innad i barnevernet oppfattes som nytenkning og oppdagelser. Dette er jo sunn fornuft! Hvilket vakuum har de oppholdt seg i? At praksisen møtte motstand innad er også betenkelig. Lovverket har jo lenge vært tindrende klart på at familien skulle utprøves. Retningslinjene fra departementet har presisert at barnevernet skulle samarbeide med familiene.
Hvorfor har denne endringen ikke skjedd for lenge siden, og hvorfor er den fortsatt ikke er innført over hele landet?
Det tok 70 år før taterne fikk sin unnskyldning. Øyguttene har vel aldri fått noen. Hvor mange barn og unge, mødre og fedre, søsken, besteforeldre, onkler og tanter skal lide eller dø før barnevernet forlater den menneske- og samfunnsskadelige praksisen de ennå bedriver?