Politiet på Vestli i Groruddalen etter meldinger om skyting og bråk mellom ungdommer. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
annonse
annonse

Grupper av innvandrerungdommer (særlig) i Oslo øst synes å utvikle stadig nye kriminelle mønstre, og antallet tyngre problemungdom blant disse øker. Men det tenkes dessverre fremdeles altfor lite analytisk – og årsaksrelatert – om disse gruppene. Man veksler i stedet formålsløst mellom godhetstyranniets medfølelse og hellig vrede. Man klarer rett og slett ikke (eller våger ikke?) å skille klart mellom «den skjulte hjemmesfærens ÅRSAKER» versus de «gatekriminelle VIRKNINGER».

Man må her klare å ha to tanker i hodet på en gang:

1) Politiet må selvsagt gis best mulig anledning til å rydde opp i VIRKNINGENE, men det er selvsagt ingen varig løsning.

annonse

2) Parallelt må det jobbes nøytralt og proft med å angripe ÅRSAKENE langt mer enn i dag, og da særlig de hjemmeforholdene som mest bidrar til å sende ungdommene inn i politiets søkelys.

Utlagt: Foreldrene må ansvarliggjøres langt mer enn man er villig til i dag, og da særlig fedrene, som i visse innvandrerkulturer utøver ekstremt mye mer makt over barna enn i «moderne» norske familier. Man kan ikke lenger være så pinlig passiv til at foreldre tvinger uakseptabelt, ofte direkte ulovlig kulturelt tankegods ned over ørene på barna sine og/eller mishandler dem for å bli for “norske”.

Og da har vi ikke engang begynt å ta opp de alvorligste forhold rundt syrekasting, æresdrap, groteske omskjæringspraksiser, barneekteskap, m.m. som man bringer med seg inn til Norge – og som altfor ofte møtes med sterke tegn til bevisst sammenknepne norske myndighetsøyne og -ører. Å la dette fortsette å passere så uhindret som i dag er en mye større unnlatelse enn å la identitetsforvirret ungdom herje i bygatene.  Å unnlate å slå beinhardt ned på de voksnes kulturelle ugjerninger er nemlig den helt sentrale årsaken til at innvandrerungdom hindres fra en konstruktiv integrasjon.

annonse

Den skjulte hjemmesfæren er en blytung bør for innvandrerungdom som vil bli «norske»

Innvandrerungdom som gjerne vil bli mer «norske» vet ofte meget godt når foreldrenes «kulturkrav» er i dundrende strid med norsk lov, og særlig der det går ut over kvinner. En rekke tapre unge kvinner fra slike innvandringsmiljøer risikerer nå liv og helse på å bryte gjennom disse murene rundt familiens «hemmelige» lover og regler. Merk: Like lite som familieæren skal legitimere at slike kvinner må straffes for sin oppsetsighet, kanskje til og med av sine brødre, like lite løser man slike identitetskriser med mer politi på gatene!

De ungdommene vi finner i gatene i dag er ofte unger som er blitt brutalt eksponert for en ureformert videreføring av uakseptable kulturelle praksiser (især der islam er styringsparametret) fra Midtøsten, (muslimsk) Afrika og (muslimsk) Sentral-Asia. Oppå foreldrenes beinharde og ureformerte ensretting har de også blitt aktivt identitetsforvirret av godhetstyranniets amatører om at «all kultur er verdifull og må ikke krenkes».

Men man må her spørre: Hva slags støtte har disse ungdommene egentlig fått fra norske myndigheter til å kunne frigjøre seg fra sine kulturelle «kvelertak» i eget hjem?

Vi ser i stedet at foreldres upåtalte indignasjon over norsk «vanhellighet» i neste omgang ofte kan slå ut i sosialt mistilpassede barn i disse familiene, ved at de havner i nesten uløselige konflikter mellom det å være lojal mot familien og samtidig prøve å henge med i det «norske» moderne samfunnet.

Norske myndigheter må derfor snart innrømme at de ved i flere tiår ha unnlatt å konfrontere de angjeldende innvandringsforeldre hardt nok på kulturelle atferdskrav, har skapt et folkekrav om å dælje løs på identitetsforvirret ungdom i stedet.  Når skal noen modige og skarpe analytikere begynne å «dælje løs» på myndighetspersonene som med åpne, men bevisstløse øyne har løpt fra sitt ansvar her?

Raymonds kjerre foran hesten

Og denne myndighetssvikten får hjelp av ryggesløse politikere som aktivt roter sammen årsak og virkningsforhold for å slippe å konfronteres med sin historiske inkompetanse. Det er dette Raymond Johansen gjør når han skylder på «fattigdom» som en hovedårsak til problemene i Oslo øst. Et mer åpenbart eksempel på å sette kjerra foran hesten er det heldigvis lenge mellom hver gang man ser: Selvsagt er det ikke «fattigdom» som kommer først her; fattigdom følger av sosial mislykkethet og utenforskap i forhold til det som defineres som den vellykkede delen av det norske samfunn.

Dette har selvsagt heller ikke noe med barnas intelligens eller rase å gjøre, men skyldes altså primært en altfor tung kulturell bør påført dem av foreldrenes rollekrav som de «ureformert» og upåtalt har fått dra med fra tradisjonelle (og ofte sterkt religiøst styrte) forhandlingssamfunn: De unge klarer ikke å balansere alle disse utfordringene, overlatt til seg selv i stadig mer «norsktømte» bydeler i Oslo øst.

annonse

Det økende problemet med mistilpassede og samfunnsutfordrende/aggressive ungdommer med uavklarte lojalitetsbånd til familie og tradisjonelle ære, justis-, og religionsforhold må selvsagt ikke tildekkes videre, men tas ut i friluft og søkes løsning på. Men Raymond Johansen, med kjerra solid plassert foran hesten, fortsetter faktisk å benekte at dette er en alvorlig og økende realitet og utfordring. Man må rett og slett spørre: Er dette velmenende dumskap, eller et pinlig forsøk på å dekke over egen politikk så langt?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon