Min far var 13 år gammel da han begynte å gå med avisen. Det var en bunke med A4 ark, brettet på midten som var tettskrevet med nyheter fra London. Han visste at han risikerte livet, men han visste også at fravær av ytringsfrihet banet vei for totalitære, voldelige krefter.
Flukten til Sverige
Høsten 1942 fikk han en advarsel. Nazistene var på sporet av gruppen som produserte avisene. Det var bare en måte å redde livet på: Flukt. Etter et mislykket forsøk og opphold i Kongsvinger fengsel uten at hans krenkelses-forbrytelse ble avslørt, gjorde han et nytt fluktforsøk i november det året. Denne gangen lyktes han og ankom Kjesäter asylmottak i landsfiskalens bil. Der ble han registrert som den yngste flyktningen uten foresatte, som noen gang kom til Sverige i krigsårene.
Asylmottaket
På mottaket fikk han tildelt en køye i et 6 kvm stort rom der det bodde tre voksne menn fra før. Eiendelene sine oppbevarte han i fotenden av sengen som måtte være redd til enhver tid når den ikke var i bruk. Han fikk resten av dagen til å installere seg, presentere seg for de andre flyktningene og gjøre seg kjent i leiren. Morgenen etter begynte arbeidet i vedgruppa klokken syv.
Arbeid seks dager i uken
Flyktningene jobbet fra 7 -17 seks dager i uken. Veden de ikke brukte selv ble solgt og finaniserte driften av mottaket. Etter arbeidstid var det ofte vedlikehold og reparasjoner som sto på dagsorden. De dyrket sine egne poteter, gulrøtter, kålrabi og tobakk. Noen av mennene hadde arbeid utenfor leiren. Alle fikk samme lønn,- 5 kr. pr. uke som blant annet skulle gå til frimerker og toalettsaker. Kvinnene sto over grytene, vasket, sydde, heklet og strikket i tillegg til å jobbe på jordene.
Fritiden
Etter middagen var ofte mennene samlet og la planer for hvordan de skulle komme seg over til England og slutte seg til de norske styrkene. Når de ikke la slike planer, skrev de brev hjem, laget dikt og sanger. Nidelven stille er i følge min far komponert i køyene på det 6 kvm store rommet der han bodde sammen med Christian Christensen. På søndagene var det samling i dagligstuen der Robert Levin spilte piano. Underholdningen ble alltid avsluttet med fedrelandssangen. Etter at lyset var slukket om kvelden lå de i køyene sine og drømte om at hjemlandet igjen skulle bli et sted der de kunne uttrykke sine meninger uten frykt for å miste anseelse, arbeid eller få voldelige sanksjoner mot seg.
Krenkelseshæren
En stor del av flyktningene var der fordi de ikke hadde gjort annet enn å krenke nazistene, enten i kraft av sin politiske tilhørighet, deltagelse i illegal avisproduksjon, eller på annen måte hadde tilkjennegitt sin kritiske holdning til den nazistiske ideologi. For de jødiske flyktningene var det simpelthen nok at de var jøder for at nazistene skulle kjenne seg dypt krenket. Norge var aldri offisielt i krig med nazistene, men okkupert av en tysk krenkelseshær som ved hjelp av frykt, vold og andre sanksjoner kneblet meningsmotstandere slik at de skulle få fortsette grusomhetene sine uten å bli forstyrret.
Kongens nei
Regjeringen Nygaardsvold var sannsynligvis på gli mot å underkaste seg den tyske overmakten og inngå en form for avtale med krenkelseshæren deres. Hensikten var i tilfelle god. Det kunne spare mange nordmenns liv på kort sikt. Heldigvis hadde vi en Konge som så de mer langsiktige konsekvensene av å undergrave ytringsfriheten og demokratiet. Han brukte sitt veto, og siden nektet han å abdisere på anmodning fra administrasjonsrådet som var utnevnt i fravær av regjeringen.
Krigens slutt i Malmø
I mars 1945 hadde min far jobb som kelner ved Hotell Savoy i Malmø. En dag fikk de inn en mengde køyesenger med beskjed om at alle rommene skulle gjøres om til flersengsrom. Da de var ferdige sto han på trappen i sin kelneruniform og ventet på de nye gjestene, uvitende om at han akkurat hadde gått fra å være kelner til å bli sykepleier. Flere hvite busser kom trillende inn på tunet. Gjestene var nordmenn som virkelig hadde lidd i sin kamp for ytringsfrihet og demokrati. Alle kjente de noen personlig som i det helvetet de kom fra, hadde ofret livet for saken.
Eine Grausamme Salbe
Og nå skal jeg komme med eine Grausamme Salbe til alle dere som har forkastet argumentenes kunst og gauler om ytringsansvar, til hylekorene som forsøker å stoppe noen fra å uttrykke sine meninger, som bruker sin stilling til å gå ut å si at «noe må gjøres med Resett» i håp om at det derfor vil skje, som fjerner landets lovlig valgte justisminister for en legitim ytring, som henger ut anstendige mennesker som rasister, som ringer arbeidsgivere til folk med meninger de ikke liker i håp om at de skal miste arbeidet sitt, som lager krenkelseslover som går på tvers av den norske grunnloven, og til alle dere andre som aktivt undergraver det frie ord:
Jeg er dypt krenket på vegne av min far som 13 år gammel satte livet sitt på spill og måtte flykte for at dere skulle få nyte godt av freden som ytringsfrihet en har gitt dere i over 70 år. Jeg er dypt krenket på vegne av alle de andre som gjennomlevde helvete i tortur og fangenskap for å gi dere gaven det er å være fri og leve i fred. Jeg er dypt krenket på vegne av alle som ofret livet for dere.
For en forferdelig skam dere er for det norske folk.