Naivitetens ansikt er godt utdannet, sosialist og feminist. De er mange og de er godt synlige. Med solide plattformer i ryggen, kan de spre sin propaganda ut til den norske befolkningen nærmest helt uten motargumenter.
Når noen forsøker seg på et tilsvar, så stemples det raskt som rasistisk slik at ubehagelighetene bare kan skyves under teppet.
Møt Martine Jenny Aurdal.
Utdannet cand. mag. fra universitetet i Oslo og med bakgrunn som journalist i Nrk, Klassekampen og Aftenposten, så begynner omrisset å danne seg. Som Dagbladets debattansvarlige og sågar kommentator, er bildet klart.
Karine Haaland er en modig kvinne som tør å si sannheten. Det har hun inntil nylig gjort i sin blogg spalte i nettavisen. Tegneren og illustratøren skriver om hvordan Nrk bevisst provoserer nordmenn ved å la innvandrere være de som leder 17. mai-sendingen deres.
Det tåler ikke Aurdal.
Haalands kronikk blir betegnet som årets groveste eksempel på hatefull nasjonalisme i en kommentar i Dagbladet. I den båsen nevnes også blant andre Lily Bandehy og Resett.
Resett får kritikk for å «mimre» om når barnetoget var «blendahvitt». Det er ille, syns Aurdal. Hun omtaler oss også som et «nettsted» og ikke en politisk uavhengig nyhetsformidler, som vi faktisk er.
At den blodrøde feministen ikke forstår meningen med kronikken, er ikke uventet. Verre er det at hun ikke forstår det hun selv skriver.
Aurdal forteller om sin bestefar som under krigen sto på Gestapos dødsliste, og om bestemor som måtte feire 17. mai gjemt i skogen. Når frigjøringsdagen 8. mai 1945 kom, tok hun på seg sin egenbroderte bunad for å feire og traff sågar sin kommende ektemann den dagen.
Det er lett å få sympati med Martines bestemor. Ikke like lett med barnebarnet.
Aurdal klarer nemlig å si følgende:
– Men stikk i strid med lærdommen fra krigen, fra 22. juli og fra all kamp mot ekstremisme, stikk i strid med Grunnlovens ånd og som den «slettere patriotisme» Bjørnstjerne Bjørnson eksplisitt advarte mot: 17. mai er også blitt en dag som får den hatefulle nasjonalismen til å splitte oss.
Unnskyld Aurdal?
Lærdommen fra krigens dager var at hatefulle ideologier som nazisme er livsfarlige. Vi ble okkupert av en makt som hadde en ideologi som tilsa at de var best. De hadde den eneste riktige tankegang, og alle som ikke var enige i den skulle utryddes.
Hørt det før Aurdal?
Ta en titt i koranen. Les og se om du ikke finner de samme fellestrekkene som du finner i nazismens manifest. Stormuftien av Jerusalem og Hitler var venner og enige om å utrydde jødene. Hitler er ikke her lenger, så den trusselen er borte. Men islam er her fortsatt.
At et godt utdannet menneske som Martine Aurdal ikke forstår at Islam er en trussel på lik linje med det nazismen var, er forunderlig. Enda rarere er det at du som feminist syns det er greit at muslimske kvinner undertrykkes på det groveste i dagens Norge.
Det din bestemor måtte hjemme seg for Martine, er det samme som du inviterer inn tilbake til Norge og sågar forsvarer.
Hvem er det som ikke har lært mon tro?
Oppfatningen om at en nasjonalist er noe skittent, har blitt til i nyere tid. Under krigen var bestemor Aurdal en patriot. Det var hun helt sikkert stolt av. Patriotisme var forbundet med ektefølt kjærlighet til landet og dets ve og vel. Når Martine Aurdal nevner et sitat fra Bjørnsons innlegg i Dagbladet i 1892 om det han kalte «slett patriotisme», så er ikke det første forsøk på å få de gamle helter av Norge til å fremstå som internasjonalister.
Bjørnson, Ibsen og Nansen, var internasjonale verdensborgere. De reiste verden rundt og bodde mer på det kontinentale Europa enn i den norske fjellheimen. Kanskje nettopp derfor fikk de et annet perspektiv på hva det vil si å være nordmann. Kanskje nettopp derfor ble de ekstra ivrige patrioter?
Vi har helt klart importert mye av det som i dag er norsk kultur og tradisjon fra utlandet. Men hvis vi alt har importert det beste fra andre kulturer, hvorfor skal vi da også importere det verste?
Enda merkeligere blir det jo at de som ønsker å verne og bevare denne kulturen og de tradisjonene, blir betegnet som grumsete nasjonalister.
Med fare for at Martine Aurdal vil oppfatte det som «slett patriotisme», så er et tre ganger hurra for det Norge hennes bestemor kjempet for, noe som er verdt å rope ut av full hals.
Hadde det ikke vært for bestemor og hennes likes innsats under krigen mot tyskerne, så hadde ikke Martine kunnet ytre seg i Dagbladet i dag. Da hadde Martine Aurdal beveget seg mellom kjøkkenet og soverommet, slik nazismen så kvinnens plass i samfunnet. De homofile, utviklingshemmede og jødene hadde vært utryddet.
Godt at det ikke er slike verdier Islam står for………