Mari Kohinoor Nordberg ble kåret til Årets Nordmann 2007 av nyhetsmagasinet Ny Tid. Redaktør Martine Aurdal (t.h.) delte ut prisen. Foto: Heiko Junge / SCANPIX .

Montebellobeboer, Martine Jenny Aurdal, debattansavarlig i Dagbladet, (hvilken debatt, hvor er kommentarfeltet?) forsøker så godt hun kan i en kronikk å hudflette tidligere kollega Karine Haaland.

I mange år tegnet Haaland serier for Dagbladet, uten at redaksjonen forsto hvem de hadde å gjøre med. Hijabfeministen Aurdal tar 16. mai 2018 et oppgjør med fortiden, hun vil ikke at Haaland blir for Dagbladet hva Hamsun alltid vil være for Aftenposten. (Hamsun skrev Hitlers nekrolog for avisen.)

Jeg kommer tilbake til Haalands blogg. Men først et tilbakeblikk på Montebellonyhetene. Beboerne hadde, i kjølvannet av «immigrantkrisen», mulighet til å være Oslos ledende, filantropiske bydel. Men befolkningen motsatte seg på det sterkeste at et asylmottak skulle bli plassert innen synsvidde.

De persiske teppene, pakistanske smykkene og arabiske kalligrafiene måtte forbli bak Securitas’ carportpatruljerende tropper. De doriske juggelsøylene, som står til spott og spe foran inngangsdørene, viste seg som hva de er i opphavslandet Hellas; en (lukket) port mot innvandring fra Islam.

Aurdal skrev, etter krisen, et kort innlegg i Dagbladet, hvor hun beklaget at det ikke ble asylmottak på Montebello. Og ektemannen Erling Fossen twitret: «Vi på Montebello ønsker det planlagte asylmottaket velkommen».

«Vi» var nok ikke enige med ham. Har ekteparet flyttet i protest? Har de brukt Oslos frie skolevalg, en unik mulighet byen gir til dem som vil ha østkantvirkelighet på strupen? Har de skrevet kronikk opp og ned om bydelens xenofobi? En tweet og et kort innlegg som ikke sparker særlig hardt i noen retninger er beholdningen. Viva la revolución.

For de som ikke har sett det vil jeg anbefale skjultkamerasekvensen der Aurdal villig tar på seg hijab, ser ned i gulvet, tørker vekk sminken og holder en gardin foran kroppen – alt fordi hun ble forespeilet å snakke om feminisme til en arabisk tv-kanal. Det hører med til historien (som sjelden blir fortalt) at Hege Storhaug også møtte det samme crewet. Storhaug solgte seg ikke. Klippet ble selvsagt aldri vist.

Karine Haalands utrolige blogg

Karine Haaland er en del av den norske tegneseriens gullalder. Serier som hennes Piray, der hun bruker mange «kebabkarakterer», Nemi, flaggskipet Pondus og flere, selger som varmt hvetebrød, ikke bare i Norge. Frode Øverli, Ponduspappa (i dag mye større enn det Donald Duck & Co. var på det største i Norge) måtte i 2012 beklage en en-ruter som spilte på kannibalisme. «Så N’gatti, du har kommet for å be om min datters lår?» «Eh … hånd! Hånd! Sa jeg lår?» svarer en knelende og friende klisjéfigur (med ben i håret) stammehøvdingens spørsmål i Rutetidstripen, der datterens lår er foran øynene hans.

Timbuktu raste (i Dagbladet). Frode Øverli sa han var knust av anklagene om rasisme. Selvsagt, hvem vil ha det på seg? Dette var i krenkelsesalderens gryende begynnelse. I dag hadde aldri en slik rute eller stripe kommet forbi desken. Vi har «lært». I Sverige nuller de Pippi Langstrømpe, trykker bøker der faren hennes (tidligere «negerkonge») heter noe eksotisk som de på venstresiden kan akseptere.

Som debattansvarlig kan Aurdal sikkert skrive hva hun vil, uten å konferere andre enn debattansvarlig. Hør: «I ett enkelt blogginnlegg klarer hun (Haaland) å sette nyere tids norgesrekord i det drøyeste forsvar for rasisme, groveste angrep på en journalist og mest spinnville konspirasjonsteorier om NRK publisert i noen norsk avis. Det er fristende å forbigå i stillhet. Men nasjonalismen er på frammarsj, og dette er slik den næres.» 1) Aurdal er dum. 2) Aurdal spiller dum. Uansett forble ikke Aurdal stille om det hun mislikte i ordskiftet. Akkurat det synes jeg faktisk er bra.

Men Aurdal må bestemme seg. Blogg eller avis?

Spalte kaller hun det i linken til Haalands satire. Og Nettavisen er ikke en papiravis. Er den en nyhetsformidler, eller bare nettsted (som hun referer Resett senere i teksten)? Aurdal anerkjenner Resetts eksistens med henvisning til kronikken: «17. mai er ikke det samme som før». Hun må være den første «store» journalisten som glemmer å putte inn et synonym som kloakkrør eller alternativ før hun referer til Resett, en nyhetsformidler, minst på størrelse med Dagsavisen. Aurdal fant en halv setning i Johansens innlegg, et som passet inn i tankerekken hennes. Så beiset hun på med den avspiste setningen, la flere strøk med Haaland og Bandehy, dekorerte med Nettavisen-sprosser.

Nettavisen har tatt sjumilssteg i retning Akersgata siden Amedias overtagelse. Aurdal synes ikke det er godt nok. På Montebello er Stavrum det ytterste høyre. Bortenfor de innvandringsliberale er det bare kloakk og troll. I Ullern bydel fikk, dog, Høyre 54,7 prosent av stemmene ved sist kommunevalg. Stavrum er Venstremann. Partiet fikk faktisk så mye som 9,7 prosent av stemmene ved sist valg i bydelen. Arbeiderpartiet var på Montebellohøyden (94,6 m.o.h.) på omtrent det nivået de nok må avfinne seg med å være på, på landsbasis i årene som kommer: 16,9 %. (Noen som husker Jaglands 36,9?)

Montebello-Jenny koker Haalands satire ned til at Haaland kun ser hudfarge: Ergo er Haaland rasist. Ut over et kort avsnitt utdyper hun ikke hvorfor Haaland er rasist. Hun skriver det ikke direkte, men enhver som har lært deduseringens kunst (en Haalandstruts er ikke en fugl, for den kan ikke fly) må trekke den slutningen. Hun setter seg selv, som karaktervitne mot Haaland. Det er bevis nok der ordene ikke strekker til (en Aurdalstruts er en fugl, for den har vinger).

Haaland gjør det satirikere gjør; hun balanserer på kanten av sannheten. Hun sier det mange tenker. Og hun gjør det med en rammende brodd. Det er slik løgnen og galskapen i samfunnet blir avslørt. Kringkastingssjef Eriksen er desperat. Alle med et deduserende sinn kan se hvor galt det er å gi 66,6 % av Norges ansikt, på nasjonaldagen, til nye, innvandrede nordmenn. Én journalist, det hadde faktisk vært bra, ja, kanskje «riktig». Selv om det også hadde vært en overdrivelse av virkeligheten (så godt som satire). To – 66 %, er en provokasjon. Det er det Haaland så ypperlig lefler over.

Muslimske moderate, norske stemmer

Mubashir er faktisk en «tullemuslim», slik Haaland beskriver ham, fordi han ikke tar Islams mørke krefter på alvor. Han skriver følgende på NRK Ytring, i et satirisk innlegg:

«Hobbymuslimen er nordmennenes favorittmuslim. De drikker øl med begge hender, spiser gris, går i bikini og miniskjørt og er muslimer akkurat når det passer dem. Nesten alle andre muslimer har et anstrengt forhold til hobbymuslimen, men selv insisterer de på at det er mange måter å være muslim på.»

Det er en satirisk god beskrivelse av ham selv og andre populære, unge muslimer; Iman Meskini, Jirde Ali og flere som ikke tar avstand fra Islams mørke krefter, men som aldri ville ha vist seg i bikini. De insisterer, dog, på å være muslimer. Jeg mener de er blinde for hvor ille Islam er, i stakkars Norge.

Hvis man skal tro på populære stemmer som Mubashir, Meskini og Jirde Ali, hvis trostilnærming overhode ikke har noe å gjøre med islamisme, så må de og lignende stemmer (som faktisk lyttes og refereres til) ta et vedvarende og sterkt oppgjør med Islam. Det holder ikke å være personlig muslim når Islam, både i skriftene og i praksis, er så individundertrykkende som det kan gå an. Rompa i været fem ganger i døgnet, underkastet et ord som betyr underkastelse. Og det bare om du får lov til det; det vil si om du er mann. Er du kvinne så får du ikke lov til å knele med gutta.

«Det er også en perfekt illustrasjon på hvorfor mange nordmenn med mørkere hud enn melk ikke orker å ta plass i offentligheten,» skriver Aurdal. Hva med stemmer som Attiq Sohail, Jirde Ali, Shoaib Sultan, Mina Adampour, Usman Rana, Fahad Qureshi og Methab Asfar? Det virker ikke som om de har noe imot å stå i den norske offentligheten. Men det er kanskje fordi de ikke blir tatt på alvor av offentligheten?

Motargumenter mot absurditetene de serverer kommer ikke på trykk. De kan sitte i Torpstolen, eller på Dagsnytt 18, eller stå foran Norges «tullemikrofoner» og fortelle eventyr. 1000 og en kebabnatt. Ja, nå må jeg presisere for Aurdal & Co: Jeg synes mørk hud er utrolig vakkert på det andre kjønn. Sikkert på det samme kjønn òg, om jeg hadde vært homofil, hvilket selvsagt er 100 % ok. Ikke for Islam, dog.

Understrømmen av «kultur»

Det finnes en hel industri av norske, statsstøttede forlag, publikasjoner, moskéer og nettsteder som slipper til (og betaler honorarer) til minoritetsstemmer for innlegg, artikler, foredrag, dikt og meninger. Satt opp mot HRS’ lille bekk av 1.8 millioner er de en flom som stiger og sprer drittløgner utover det slette og mottagelige, norske landskapet. Antirasistisk senter er kloakkens hovedutløp. Jirde Ali hadde aldri fått utgitt hatdiktsamlingen sin om ikke det fantes midler for den slags umoden litteratur. Selv Dagbladet slaktet den da den kom ut. Nå kommer sakprosadebuten snart: «Ikkje ver redd sånne som meg».

Kvinner som hater menn, heter poesidebuten til Jirde Ali. Bare tittelen. Hvilke menn i Norge er det som begår (urovekkende) flest frihetsberøvende, kriminelle handlinger mot kvinner? Jo det er «gutta-araberboys» og det vet de som prøver å dysse ned virkeligheten (på skattebetalernes midler).

«Jeg synger, danser og sminker meg til livets fest/ Bryr meg ikke om dem/ som grøsser av en hijabs frie valg,» skriver hun i den statsstøttede, og også av venstresiden, slaktede diktsamlingen. Kvinnehatet og undertrykkelsen hun har fått utgitt på norske skattebetaleres midler burde vært rettet, med megafon, mot de islamske, maskuline miljøene Jirde Ali aldri skriver noe negativt om. Hvor mye skal det til for å være poet og samfunnsdebattant i Norge i 2018? Snart også sakprosadebutant.

Jirde Ali skriver skriver på Twitter om forfattere som henne selv og deres vanskelige hverdag (Herregud! Gi meg styrke!) Noen av Norges mest anerkjente og leste forfattere sendte inn godt over 10 (forskjellige) manuskripter til omtrent det som er oppe og går av norske forlag, uten å bli antatt før de ble modne (og faktisk gode nok). Jirde Ali ble utgitt som 19-åring fordi hun: a) er ung b) er kvinne c) er muslim/minoritet d) bærer hijab e) fordi hun sier det venstresiden ikke kan si direkte, fordi de er blendahvite. På twitter og Facebook avslører hun ofte enten lemfeldighet med språket, eller dårlig norsk. Hysj …

Jamfør Dagbladets og Aftenpostens redaksjon. Søk på Google. Gi tilbakemelding om du ser noen som ikke er melkehvite. De elsker Jirde Ali (jeg gjentar og bruker navnet hennes fordi hun faktisk er spydspiss for debatten) og hennes like fordi de har rett til å håne Norge. Forfatterforeningen har stilt seg bak henne. Hun kan skrive hva hun vil, på et hvilket som helst forlag, fordi hun har den riktige stemmen. Det er sykt.

Hun kan fortsette å si det Jan Kjærstad flere ganger fikk utgitt i bokform på 90-tallet: Nordmenn er superheldige vinnere av oljelotteriet. Kjærstad fikk utgitt bok på bok med det budskapet. Ble lest av det lesende Norge. Vi var (er?) en nasjon som har midler og ressurser til ettertanke og kultur. Er ikke det fantastisk? Kjærstad, som er Groruddalfantast, burde komme på banen med noe interessant. Men det er ikke sikkert det ultrasosialistiske (statsstøttede) forlaget han blir utgitt på, Aschehoug, (eieren, William Nygaard, ble forsøkt skutt og drept av en jihadist) vil utgi sannheten.

Fordi Norge har en misunnelsesverdig tilnærming til demokrati og ytringsfrihet, fordi Norge har (hadde?) kanskje verdens beste kjønns- og livssynliberale lover, så er vi angripelige. Misunnelse er våpenet vi bare må ta inn over oss. De som leste Pernille Dahl Johnsens innlegg, om Norges historie, på Resett 17. mai burde retweete det til bermen som bor i og bruker Norge, men som hater Norge.

Martine Aurdal, sorry ass! Jeg glemte visst deg: Går det bra på balkongen på Montebello? Hvordan går det med flytteplanene? Ja, for du vurderer vel sterkt å flytte slik at du kan stå, ærlig og rolig, midt i den norske debatten, føle den på huden. Du har makt over debatten. i en ennå mye lest avis. Jeg anbefaler deg (og dine facebookvenner som slettet Haaland for hennes modige Frp-standpunkt) å intervjue Karine Haaland.

Still Karine Haaland spørsmål om hvorfor hun stemmer Frp. Spør satirikeren, illustratøren og samfunnsdebattanten hva hun har lagt av livserfaring og tyngde i sin satiriske blogg. La henne snakke. Trykk alt hun sier. Så kan du, Martine Aurdal, hvis du klarer, tilbakevise alt hun sier. Du har sikkert lært mye (av nærmiljøet) de siste årene, som er relevant for debatten.

 

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]